26. jun, 2018

I dype hav

Jeg er på jobb. En jobb som sakte men sikkert begynner å fremstå som verdens beste. Det skjer ting nå. Store og vanvittig kule ting. Det skjer ting i lys av at Himmelen og Jorden har smeltet sammen, og nå er én dimensjon. Det skjer ting i lys av at Guden og jeg har smeltet sammen, og nå er én entitet. Jeg fortalte Alex om dyphavsfisken som, når den finner sin partner, rett og slett blir ett med den andre. Organsystemer og nervebaner smelter sammen, og de to blir ett individ. Kanskje det er det som skjer med meg og min partner. Mannen fra de dype hav – der føttene svikter. Mannen jeg gifter meg med om… *sjekker nedtellingen på fakebook* 46 dager!

Heretter vil vigslingen, konsekreringen, løfteavleggelsen, bryllupet og helliggjørelsen omtales som «Kroningen». Alex mente det var overkill å bruke en konkret krone under seremonien. Men at jeg definitivt må ha en krone på hodet når han fotograferer meg etterpå. Å bli presentert for dette ordet – kroning – skrur virkelig forventningene opp noen hakk. Herregud, hva er det som skjer?! Hadde jeg ikke hatt en magistergrad i sinnsro og sjelefred, ville jeg nok ikke klart å holde meg unna polstra celle og tvangstrøye. Ja, hun kan spøke om det. Fordi det er så langt fra virkeligheten min som du kommer.

Bildet her er et godt eksempel på hvordan Guden opptrer i form av absolutt alle jeg snakker med. I flere uker har han nemlig, med jevne mellomrom, gjentatt denne gåten – litt som om han hadde hengt seg opp og bare pratet tull. Jeg og Captain America har aldri snakket om dette tidligere. Likevel visste jeg akkurat hva jeg skulle svare på spørsmålet hans, da det dukket opp i fjesboka. Captain America har vært mer Jesus enn noen. Vel, det er ikke helt sant. Det har vært en lang rekke Jesus’er. Det jeg er minst stolt av, var da jeg ble stormforelska i en kar på 47 – fordi han fortalte meg at han hadde drømt to ganger at han var blitt korsfestet. Det var naturligvis mye annet ved den historien. Men ikke mitt klareste øyeblikk, for å si det sånn.

Min nåværende opplevelse av klarhet er – mildt sagt – overveldende. Det hjelper å ha en Himmelmann å drøfte livets store gåter med. Det hjelper å ha en sparringspartner som ikke kunne forstått tankene mine bedre, om han var Guden selv. Disse dagene på hytta har vært litt som i boken «Skuret». Hvor hovedpersonen tilbringer en helg sammen med Gud, Jesus og Den Hellige Ånd, i et skur som egentlig er en kjempekoselig hytte. Apropos hytte, så dere mitt forrige innlegg? Himmelmannen og Himmeljenta stående foran sistnevntes sommerparadis. Vi har hatt det så perfekt og så strålende at turen til Kristiansand i fjor bare kan gå og legge seg. Og det sier litt.

For min del har disse fem-seks dagene vært livsforvandlende. Men nå må jeg faktisk sove. Eventuelt gjøre andre ting som er forbeholdt soverommet. Og bare for å unngå misforståelser, så sover jeg og Alex på to forskjellige rom. Han bestemte seg for å bytte rom, da vi hadde et soverom ledig etter at bestevenn dro hjem. Når sant skal sies var det nesten litt godt. For det å være i Alex’ nærhet er en øvelse i håndtering av ekstremt intense og forhøyede energier. Ikke at jeg klager. Det er bare godt – og jeg kunne ikke hatt det bedre enn jeg har det nå. Hun har ikke andre ord enn «takk».

- Månebarn