28. jun, 2018

Regnbueprinsessen

Herregud. Livet, altså. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, engang. Jeg kan kanskje begynne med det jeg hentet på posten i dag. De vakreste, mest guddommelige og himmelske skoene jeg har sett i hele mitt liv. Da jeg tok de på meg begynte jeg nesten å gråte. True story. De er naturligvis gullfargede. Mer enn det røper jeg ikke. Men tro meg, dere skal få se dem!

Dette er et fantastisk eventyr. Jeg har det så utrolig bra. Enda jeg har en krevende hverdag, føler jeg meg trygt plassert i Samadhi, Himmelen, Nirvana – eller det jeg fant ut at vi skal døpe Gudsriket: Fantasia.

Nå er «bryllupsreise» i boks. Det kommer til å skje før kroningen. Men hva gjør vel det? Tid er jo egentlig ikke noe som eksisterer, i Fantasia. Jeg skal rett og slett være ti dager i et kloster. Og kun snakke med Guden, og med en åndelig veileder en kort samtale hver dag. Gud har sagt dette blir en pause fra mitt krevende liv. At det bare skal være fine samtaler og slike andre ting man gjør på en bryllupsreise.

«Fantasia» er forresten en verden i Michael Endes fantastiske barnebok Den Uendelige Historie. Som er det første som knyttet meg og Alex sammen. Alex hadde nemlig døpt sin alternative klinikk for «Atreyuklinikken». Og så kommer jeg og påberoper meg å være «Månebarnet». Både Atreyu og Månebarn er viktige karakterer i denne boken. Men hovedpersonen er Bastian. Hvem som spiller ham i dette teaterstykket, er litt usikkert fortsatt. Men jeg tror det er bestekompisen min.

I dag har jeg gjort noe som er litt utypisk meg. Jeg har vært i en stor folkemengde. Nærmere bestemt på Pride Park i Spikersuppa. Jeg hadde på meg den mest eventyrlige kjolen jeg eier. Regnbuekjolen. Da jeg og bestevenn møttes i dag, var kommentaren hans: «Det var pride-kjolen sin, det!». Her er meg og ham, forresten. Ved inngangen til Pride. Eller er det inngangen til Fantasia?

Hmm… jeg tror det får bli alt for i kveld. Kanskje jeg trenger færre ord for å formidle virkeligheten min nå, fordi den er så fullspekket med action. Livet er godt og jeg er verdens lykkeligste – i en stadig mindre merkbar tilstand av overveldende frykt for store katastrofer og kriser. Guden uttrykket det som at mine stressetanker bare er «nyresteiner» som skal ut av systemet mitt. Det tar vel ikke lange tiden, før jeg føler meg til pass med min nye virkelighet. Enda Alex sa det trolig kom til å ta hele livet. Dere får følge meg videre, så får dere se!

- Månebarn