4. jul, 2018

Blakstad sykehus for de gale og triste

Den første sommeren som leilighetseier går over all forventning. Det skjer så utrolig mye bra! I dag har jeg hatt to veldig fine avtaler. Med to ulike menn – som deler samme fornavn. Den første avtalen var i Kirken, som nesten er naboen min. Kirken hvor jeg skal avlegge disse hellige og evige løftene. Pateren gjorde meg oppmerksom på at jeg skal uttale mine egne, formulerte løfter – i anledning vigselen 11. august. Jeg har begynt å skrive disse løftene, men det ble et stopp etter «Min Herre, min beste venn og min deiligste kjære. Det er mye jeg gjerne skulle sagt deg. Men fordi jeg skal holde dette kort og konsist, skal jeg bare ta med det viktigste».

Vigselen står sterkere og sterkere i bevisstheten min, etter hvert som vi nærmer oss. Tiden går både uendelig sakte og rasende fort – på samme tid. Tid er egentlig ikke så relevant lenger, føler jeg. En dag kan føles som ett år, og ett år kan føles som noe i nærheten av ett døgn. Jeg forholder meg ikke til nåtid, fortid eller fremtid. Men til en rekke nå-øyeblikk, satt sammen liksom stillbildene som danner en film. Som jeg lenge har varslet om, beveger vi oss mot en virkelighet hvor tid til slutt bare er et vakkert smykke på Guds håndledd. Så sier jeg ikke mer om det.

Bildet jeg postet for noen timer siden ble tatt på kjøretur med mannen jeg tilbragte ettermiddagen med. For å være litt hemmelighetsfull, skal jeg ikke røpe hva fornavnet hans er. Men det er en mann jeg har skrevet mye om, de to årene jeg har kjent ham. Vi var først på Baracoa, en kafé som ligger både i Asker og i Sandvika. I dag var vi i Asker. Da var det ikke lange turen ned til Blakstad, hvor disse to bildene ble tatt. Jeg følte det var av høy viktighet å ta akkurat disse. Det ble nemlig tatt noen ganske like bilder, sommeren for to år siden. Sommeren 2016 – som på mange fantasifulle måter gjentas, denne sommeren.

Blakstad er et sykehus for de gale og triste. Og de som trenger en liten ferie fra virkeligheten. Jeg har «feriert» der nesten to år av livet mitt, til sammen. Det har ikke utelukkende vært godt. Men noen ganger må man stekes, lutres og brennes litt, for å bli en himmelsk soldat av gull – med et diamanthjerte som tar så stor plass at det tyter ut gjennom alle kroppsåpninger. Neida, jeg har kontroll på Hjertet mitt. Det er tatovert tre steder på kroppen min, og viser seg i virkeligheten min så ofte at jeg nesten må klype meg i armen for å minne meg på hvor heldig jeg er. Kanskje et slikt klyp er å besøke dette stedet som volder så mange følelser, og vite at jeg ikke trenger å bli værende der.

Det var alt. Jeg håper dere gjør alvor ut av hjemmeleksene jeg gir dere. Hvilke hjemmelekser? Jeg klarer ikke få sagt det ofte nok – men dere meditere! Gjennom meditasjon vil dere være i stand til å tilpasse dere de forhøyede energiene som manifesterer seg i disse dager. Sett i gang – og Universet vil hjelpe dere videre. Det fins ikke en tanke som ikke skal tenkes – men livet leves best uten dem. Det er min filosofi.

- Månebarn