10. jul, 2018

Jedi-mesteren

Okay, verden – jeg skal snakke til dere. Jeg har ikke lyst, og det som frister mest er å ta kvelden og bare ligge i senga helt til søvnen tar meg. Men det får jeg visst ikke lov til. Som jeg ofte sier, så er dette mer enn noe en jobb. Verdens beste jobb, i så måte. Det føler jeg virkelig. Ja, så har jeg verdens beste sjef. Hadde ikke min CEO vært så heit og flott og fantastisk, vet jeg ikke om månebarningen jeg vier livet mitt til hadde vært badet i det rosenrøde, gylne lyset jeg føler er tilstede i så godt som alle aspekter av hverdagen min. Men det meste er godt nå. Selv de små og store dilemmaer, veiskillene i livet som tidligere gav meg grå hår og et urolig indre. Jeg kommer over slike situasjoner nå; i Fantasia, og surfer gjennom dem som den mest erfarne Jedi-mesteren historien har sett. Man kan si at virkeligheten er bitchen min. Mmmmja!

Jeg sitter her og smiler. Det forrige avsnittet var helt jævlig å skrive. Er det skikkelig vanskelig å «laste ned» ordene, har de muligens større effekt hos leseren. Dere må ikke tro jeg dikter opp noe av dette selv. Jeg er den søte, viljeløse skrivedukken som ikke kan gjøre annet enn Universets vilje. Hun er ett med Gud, og kunne like gjerne hatt tråder strukket fra leddene på kroppen hennes, og opp til Maestro – hennes favorittkomponist. Det er han som styrer showet, det er Guden som på sin kjærlige (men også fandenivoldske og sarkastiske) måte skriver teater med verden som scene – med dere som publikum.

Og med Månebarnet i en av de sentrale, kvinnelige hovedrollene. Men det kommer vi tilbake til. Vi serverer dere ikke spoilere, må dere vite. I så måte er nok Månebarnet den som vet minst om hva som kommer til å skje. Hvorfor? Fordi Guden i bunn og grunn skriver Skuespillet for henne. Så sier Vi ikke mer om det.

I dag var Månebarnet i Satans Synagoge – som er kallenavnet Vi har gitt Sandvika Storsenter. Hva hadde Andrea der å gjøre? Hvorfor befatter hun seg med djevelen? Vel, det er jo enkelte ting man bare ha. Det hun kjøpte i dag, var en ny koffert. De to veldig fine (og svært karakteristiske) koffertene hennes ble nemlig stjålet kort tid etter at hun flyttet inn i Mini-Himmelen. Nå har Guden i noen uker forberedt Andrea på at hun trengte en ny koffert. Og at denne ikke skal ha spesielle kjennetegn; at det ikke skulle stå «Andrea Isabel» med store bokstaver på den. Så det var det hun gjorde i dag. Og hun får ikke lov til å dele bilde av den; hun får til og med ikke lov til å røpe hvilken farge det er på kofferten. Men ett hint kan hun gi dere: Den har samme farge som korset hun har rundt halsen akkurat nå. Så sier Vi ikke mer om det heller.

Nå skal hun få lov til å ta kvelden. Etter en hektisk dag både på det ytre og indre plan, fortjener Månebarnet en liten ferie fra å alltid føle at hennes skikkethet for Gudsriket blir satt på prøve. Følelsen av at hun alltid er gjenstand for vurdering. For det er hun ikke – hun er så bankers som noen Jedi-mester har vært, gjennom hele deres kjente og ukjente historie. Enda Andrea fremstår fattet og rolig, lar jeg henne gjennomgå – i sterke stormer, kraftige vindkast og hissige bølger. Det er egentlig bare hendene hennes som røper hva som skjer på innsiden, når hennes ytre ikke røper stort annet enn en urokkelig sinnsro og sjelefred. Men Guden lover Andrea et skifte – en game-changer, i form av hennes forsvinning fra Jordens overflate. Så vil hennes indre til slutt være like rolig som hennes ytre vitner om.

Takk for Oss!

- Herregud og Månebarn -