13. jul, 2018

Kaken er på bordet

Dette er det første utfyllende innlegget jeg skriver til dere, i min nye tilværelse. Mitt nye liv som voksen. For man tenker vel at folk blir «voksne» når de runder 30. Det er iallfall noe jeg har tenkt. Jeg synes det er rart å tenke på at Yeshua, som er min rollemodell og mitt idol, var akkurat så gammel som jeg er nå – da han gikk rundt på Jorden og gjorde gudegreiene sine. Det var iallfall da den historien om Jesus de fleste kjenner til, begynte. Hvilke gudegreier jeg har gjort i dag, er vel en ganske essensiell del av Julievangeliet. Så enda det (igjen) frister veldig å la blogg være blogg og seng være seng – og sløyfe det første mens jeg fordyper meg i det andre, er det viktig å gjøre de gudegreiene Guden pålegger meg å gjøre. Når han ber meg gjøre det. Ikke i morgen. Hun er ferdig med å være dronningen av prokrastinering. Nå gjør hun gudegreier hele tiden – døgnet rundt. Ikke i morgen. Det er aldri «i morgen». Hun er den løven i dag. Nå. Her er jeg. Velkommen til verden, kan dere si. Men jeg har altså vært her i 30 år allerede.

I leiligheten min har jeg nå så mange som fire blomsterbuketter. To av de er slått sammen, og står i samme vase. Den første jeg fikk, var buketten fra faren til søsteren min og hans kone. Den står på bokhylla, med bursdagskortet fra Alex stående foran vasen. Det handler mest om at kortet Alex gav meg gjorde meg så glad at det nesten kom en tåre. De sitter løst nå, tårene. Jeg visste ikke jeg var i stand til å bli så rørt som jeg blir nå. Virkeligheten er kanskje bitchen min, men den vet virkelig hvilke knapper den skal trykke på for å få meg til å føle. Og ja, jeg elsker det!

*sitter og mediterer, men blir avbrutt av Guden som strengt men vennlig sier at det viktigste blogginnlegget jeg noengang har skrevet, ikke skriver seg selv*

Greit. Så er det bukettene fra Sofia og søsteren hennes. De kom fra to forskjellige steder, og hadde kjøpt blomstene i to forskjellige butikker. Likevel ser det ut som om blomstene i de to bukettene hører sammen. De står på det lille bordet ved balkongdøren. På samme bord står buketten fra faren min, bonusmamma og alle barna deres. Disse stod på dørmatten min da jeg kom hjem, nå i kveld.

Men dere lurer kanskje på hvor jeg har vært – hva jeg har gjort? Eller er ikke det så viktig? Det føles faktisk ikke så viktig. Men dere har nå fått se hva jeg hadde på meg. Og utsikten fra stedet. Kanskje dette er nok en gjettelek. Hvor feiret Månebarnet bursdagen sin?!

Noe jeg kan dele, er at jeg igjen besøkte Satans Synagoge. På selveste 12. juli! Hva skjedde der? Noe svært viktig. Jeg ble salvet – for å innlede min offentlige gjerning. Yikes! Mener han det?!

Guden mener du skal slappe av, Månebarn. Du høres ut som en gærning.

Takk, jeg vet det. Men det er ikke lett å skrive noe som helst, når alt er dine ord. Så høres jeg ut som en gærning, er det fordi du legger opp til det.

Guden har «lagt opp til det» i ni år. Er du lei?

Nå, for første gang, er jeg ikke det spor lei. Jeg nyter disse dagene av nedtelling og opptrapping og spenningsoppbygging. Det skjedde et skifte i meg, etter at klokka slo midnatt i går.

Hva var annerledes?

Vel, først var jeg kjempestressa. Men så… kom jeg til en ny forståelse. Plutselig var det ikke tvil i mitt hjerte. Du kommer til å oppfylle de fanatiske løftene dine.

Har du ikke skjønt det før nå?

Det har alltid vært et lite snev av tvil.

Men med det store 3-tallet forsvant altså den siste biten av tvil?

Ja :)

Du lever så eskatologisk at i ditt hode, fins det ikke noen forskjell mellom det livet du har nå, og det livet du lengter etter. Har jeg ikke rett?

Betyr det at jeg kan hoppe ut av kroppen min?

Hva skal du besøke andre virkeligheter for? Den du og jeg skaper er jo Paradis på Jord!

- Himmelmann og Månebarn -