14. jul, 2018

Andrea-effekten

Hei dere!! Jeg kom akkurat hjem. Det første jeg gjorde, etter å ha tatt av meg klærne jeg hadde på meg, var å sette på sangen «You’re welcome» på full guffe. Så stod jeg der, i stua, og danset i undertøyet. Jeg var så glad at jeg nesten følte meg rusa. Rusa på Jesus… enda det blir feil. Jeg er rusa på meg selv. Nå skal jeg introdusere et nytt begrep. Andrea-effekten. Det er noe jeg for første gang opplevde på torsdag – da jeg fylte 30. Jeg, moren min og lillesøsteren min (som får finne seg i at jeg nesten navngir her på bloggen (jeg er den eneste som får lov til å kalle henne «Lille Lollol»)) kjørte alkoholfritt hele kvelden. Likevel var stemningen og nivået så høyt at alle tre nesten følte seg fulle, da kvelden var over. Skal jeg røpe hvor vi var? Jeg kan sikkert gjøre det nå. Bursdagsmiddagen ble fortært på Ekebergrestauranten. Så da vet dere det.

Nå må jeg smile. I går hadde jeg en ørliten katastrofekrise, idet jeg så at jeg bare hadde 1,37 gigabyte igjen av diskplass, på den ørlille laptopen min. Det var rett og slett ikke mer å slette, og jeg var inne på tanken om å kjøpe en ekstern harddisk til alle de digitale skattene mine. Jeg fikk til og med en visuell beskjed for mitt indre øye, av en slik harddisk. Men nå sjekket jeg diskplassen igjen. Og tenke seg til, uten å ha slettet noe som helst, har jeg nå 3,26 gigabyte. Himmelmannen Alex har sagt at naturligvis er det Guden som mikser og trikser her. Det har jeg forøvrig vært klar over lenge. Er det noe i livet mitt Guden ikke trekker i trådene for? Jeg lar spørsmålet være åpent, og overlater til Livet å besvare det.

Hva synes dere om bildet? Er det ikke et skikkelig blinkskudd? Bortsett fra at det ikke er verdens beste bilde av meg, og jeg hadde en litt uheldig hårsituasjon, synes jeg det er skikkelig kult bilde. Det er tatt av en mann jeg møtte, der jeg oppholdt meg i dag. Mannen som tok bildet bor nesten i nabolaget for meg, og sa jeg ikke måtte bli overrasket om han inviterte meg på kaffe en dag. Jeg sier aldri neitakk til nye venner.

Likevel er det ikke alle vennskap som varer evig; dessverre. Det har skjedd noe som er mer enn bare litt trist. Noe som skjærer meg i hjertet. Jeg har nemlig sett meg nødt til å ende vennskapet med en jente som lenge har betydd svært mye for meg. Jeg har brukt lang tid på å komme til den avgjørelsen, mange timer med intens kontemplasjon. Det som har vært vanskeligst, var å sette ned foten for oppførsel som på ingen måte er innafor – og samtidig følge Jesu høye standarder for tilgivelse. Jeg antar man kan tilgi, uten å ønske å ha noe mer med den det gjelder å gjøre. Men tiden og universet er på min side, så man skal ikke bli overrasket om trådene en dag samles – og alle jeg har mistet kommer tilbake til meg, smilende og dansende, litt småsprø og rusa på Andrea-effekten. Neida, joda, jada.

- Månebarn