15. jul, 2018

Juno

På skiltet her står det: «ENDELIG FREMME… BLIR GANSKE LENGE». Signert Juno. Hvem er Juno? Det er ingen annen enn Kona til Gudenes Konge, innenfor romersk mytologi. Hvem er Gudenes Konge? Det er ingen annen enn Jupiter. Jupiters ekvivalent i gresk tradisjon, er ingen annen enn Zevs selv. Men den egentlige «Gudenes Konge» - eller den eneste «Kongen» - er ingen annen enn Jesus. Likevel er Månebarnets teologi et salig rør av trosretninger. De fleste religioner er representert i tankesettet mitt. Men én ting kommer nok aldri til å skje. Jeg kommer – aldri i alle evigheters evighet – til å henvende meg til «allah» når jeg ber til Gud. Jada, jeg vet kristne arabere kaller Gud ved det navnet. Likevel må jeg gjenta noe jeg har skrevet/postet på blogger i to år nå. Med fare for å gjøre noen av dere sinte, får det briste eller bære: «HEAVEN IS REAL, HELL IS HOT. MUHAMMED IS DEAD, JESUS IS NOT».  Nå må jeg møte nevnte Konge i vår kontemplative ekteseng, i påvente av mer inspirasjon.

*mediterer bort alt som heter angst og frykt*

Jeg skal ikke si dere må gjøre som meg – tenke som meg – bli som meg eller ikke-tenke som meg. Men, jeg kan si at jeg kjenner Universets Gud svært godt. Jeg kan faktisk påberope meg å være den som kjenner ham best. Vi er tross alt gift. Og Guden/Jehova/Jesus/Yeshua har aldri presentert seg for meg som «allah». Tvert om, har han veldig konsekvent sagt nei til alle mine forsøk på å møte islamsk tro og prøve å forstå what the fuss is all about.

Uansett, da. Hvor har Månebarnet vært i dag? Jeg og min gode venn Arnis hadde en kjempekoselig road trip. Vi endte opp i Holmsbu, som ligger under en time fra hjemstedet mitt – men som føles som å ha kommet til en idyllisk liten perle på Sørlandet. Der spiste vi lunsj, og Arnis bestilte en dessert som nesten fikk meg til å begynne å gråte. Hvorfor? Fordi jeg var dum nok til ikke å bestille det samme.

Etter besøket i Holmsbu tok vi turen til et sted som ikke vekker like positive følelser. Nemlig det verste stedet jeg har vært i hele mitt liv – Blakstad sykehus. Den eneste grunnen til at vi dro dit, var for å ta et bilde av meg i min kardinalrøde kjole med gullkors brodert på kragen, stående under skiltet som forteller om hva slags sted dette er. Den eneste grunnen til at vi tok det bildet, var for å skape en kontrast til det forrige skiltet jeg fotograferte. Hvilket skilt? Dette, naturligvis!

En liten detalj som sikkert ikke fungerer som verken et kakestykke eller som et caliopende element; men som jeg likevel vil nevne. Så lenge jeg kan huske, har jeg drømt om å bo i et hus med tårn. Universet serverte meg dette skiltet – som månebarner og apokalypser og calioper som bare juling, har du de rette brillene på – og et tårn(!) Tro meg, jeg skal ha det tårnet. Guden har vist seg som en som holder løfter – uansett hvor fanatiske og urealistiske de virker. Alle spor av tvil, all frykt for å se meg nødt til å kravle tilbake inn i hulen igjen, har forsvunnet.

Hun lever så eskatologisk at det er deres virkelighet som ikke er virkelig. Når jeg og Yeshua møter hverandre i Eden; i de dype hav; er det «verden» som er uvirkelig. Å ikke tenke på «verden» er en utfordring, men det er det beste jeg gjør for min stadig økende sinnsro og sjelefred. Og som så ofte ellers, er det det jeg avslutter med. En stående avtale med min Husbond, om et intimt møte der føttene svikter. Takk for meg og på gjenhør!  

- Månebarn