18. jul, 2018

Perfeksjon på grensen til det absurde

Jeg kom akkurat hjem fra en deilig tur, med den deiligste personen jeg har møtt noen gang – i noe liv. Men noe forteller meg at Alex og jeg har for vane å gjøre mye gøy sammen, i alle liv vi lever. Dette «noe» forteller meg også at Bryllupet 11. august kommer til å «låse opp» minnene mine, om Atreyus og Månebarnets kosmiske runddans sammen – gjennom utallige livstider. Det var det faktisk Sankt Nicholas som gjorde meg oppmerksom på. Han sa nemlig: «When the inner self marries the outer self, the angelic memory will be attained». Bryllupet som også kan kalles en kroning. Men la oss ikke leve i fremtiden. Jeg skal fortelle om hva som har skjedd det siste døgnet. Hvor vi har vært, hva vi har gjort, hvor vanvittig fantastisk fenomenalt velsignet jeg føler meg – som har en Himmelmann å redde verden sammen med.

Det begynte med at Alex ringte på her hjemme. Han var så gentleman at han kom opp i leiligheten og hentet meg – og bar bagasjen min ned i bilen. Så tøffet vi avgårde mot Drøbak. Verken Alex eller jeg er levende GPSer, så vi måtte bruke guiding på telefon. Men rett etter å ha kommet ut av Oslo, lå vi visst rett bak en ekspressbuss på vei til Drøbak. Dermed trengte vi bare følge bussen. Vi ankom Drøbak sentrum, og jeg følte det var av ekstrem viktighet at vi tok en tur innom Paveltorget. Der tok jeg en rekke bilder, av skiltene «Pavelsgården», «Pavels konditori og bakeri», «Pavels spiseri» og «Paveltorget». Jeg fikk helt latterkrampe da jeg skjønte Guden ville jeg skulle gjøre akkurat dette; og holdt på å sprute ut ostekaken jeg hadde i munnen. Min beste venn i hele verden har nemlig «Pavel» som kallenavn, og det er enkelte av vennene hans som fortsatt kaller ham det. Dermed tagget jeg ham i hvert eneste ett av bildene. Og tro det eller ei, han har ikke fjernet taggen.

Men det var ikke i Drøbak vi skulle tilbringe natten. Vi tok fergen over til Oscarsborg. Det er en øy rett utenfor Drøbak, hvor det ligger både en festning og et hotell. Det var altså på hotellet at vi skulle innlosjere oss. På vei ombord i fergen skrudde beina mine seg «av». Altså at jeg begynte å halte og se litt ut som en blanding av en fyllik og Quasimodo. Da var det en hyggelig mann som tilbudte meg skyss fra fergekaien og opp til hotellet. Han var visst kommandant eller kommandør – og gjorde turen vår veldig mye mindre trøblete enn den kunne vært. Månebarnet sender et stort takk til sin elskede, som serverer henne slike reddende engler.

Alex hadde ett ønske for oppholdet på Oscarsborg. Som den badeengelen han er – med trykk på «engel» – var det viktig at vi tok et lite bad, på en av badeplassene på øya. Ettersom beina fortsatt var i «av-modus», ble turen fra hotellet til stranda ganske krevende. Men vi klarte det. Alex sa faktisk at «selvfølgelig kommer Guden til å sørge for at du kommer deg frem og tilbake, og får gjort det du skal». Han hadde rett. Og etter badet var faktisk kroppen langt bedre. Alex hadde bare pakket i en ryggsekk, og fikk ikke plass til noe større håndkle enn den typen jeg har hengende på badet for å tørke hender. Men til bursdagen fikk jeg noe som kan regnes for å være et badelaken. Og der var det faktisk plass til at begge to lå ved siden av hverandre. Månebarnet sender et stort takk til Sofia, som skjøt blink med gaven.

Den lille samtalen jeg postet i går kveld, fant sted mens vi spiste middag. Middagen, atmosfæren, energien og selskapet var så fullstendig perfekt at jeg nesten begynte å gråte. Jeg bestilte en vegetarrett som smakte helt himmelsk. Tror det het byggotto. Begynner nesten å salivere av å tenke på måltidet. Det kan handle litt om at det er onsdag – og dermed en av mine faste fastedager. Hun klarer å holde en sunn balanse mellom å være en asket og en livsnyter. Man kan faktisk være begge deler.

Etter den vidunderlige middagen gikk vi ned til hotellrommet igjen. Nå var det duket for kveldens film. Det var Guden som sa jeg måtte foreslå å se Cloud Atlas med Alex. Alex ville gjerne det, og hadde fått faren sin til å laste ned filmen, putte den på en minnepenn formet som en ulv, og tatt den med på turen vår. Filmen er laget av Wachowski-søstrene, og er et kjærlighetsepos som strekker seg gjennom flere livstider. Tvillingsjeler bundet til å elske hverandre – på tross av tid og omstendigheter – gjennom alle evigheter. Et plot jeg på alle måter kan like!

Natten på hotellrommet var helt adekvat. Det var varmt, da. Vi tok dynene ut av sengetøyet, og lå med bare dynetrekk. Jeg var til og med nødt til å ta av meg nattkjolen, og ble liggende i truse og BH. Bra jeg hadde kjøpt inn nytt undertøy for anledningen. Vi våknet glade og fornøyde i dag tidlig, og Alex fikk seg til og med frokost. Vi sjekket ut av hotellet, og vips, så var vi i Drøbak igjen. Men turen var ikke over enda. Vi hadde jo bil og god tid. Dermed kjørte vi først en tur til Hvitsten, hvor serien Neste Sommer er spilt inn. De obligatoriske bildene ble tatt. Deretter kjørte vi videre, og endte opp i Son. Der fikk jeg en etterlengtet kaffe, og fikk svinset litt rundt på veldig gode bein for anledningen. Dette bildet tok den spøkefulle Himmelmannen, mens jeg satt og snakket med Pavel-bestevennen.

Nå er jeg overveldet av god energi og fantastiske inntrykk. Da jeg meldte om at vi skulle på tur for noen dager siden, i den fake boka, skrev jeg at vi skulle på et «sweet escape». Ventende på Alex på fergekaien i dag, kom jeg over dette skiltet. Ja, det var ikke bare «sweet». Det var fullstendig perfekt. Den mannen gjør meg så glad at… nei… det fins ikke ord, engang.

- Månebarn