22. jul, 2018

Gudens stolthet

Jeg hadde en veldig påtrengende tvangstanke i dag. Egentlig har jeg hatt tvangstanken i flere dager. At jeg var nødt til å dra til Ekebergparken og ta bilder av de svært seksuelle skulpturene som finnes der. Det er ingen hemmelighet at jeg har et utradisjonelt forhold til Guddommen/Universet/Kosmos/Jesus. Enkelte vil nok si jeg er Dronningen av Blasfemi. Vel, da er jeg i det minste dronning av noe. Guden forteller meg – på mange ulike måter – hvilken kroppsdel, hvilket lem jeg er, på hans legeme. Nå skal jeg fortelle om noe som kan regnes for å være det mest schizofrene jeg har opplevd. Jeg har nok fortalt om det før – eller har jeg? Her kommer det iallfall igjen; med et illustrerende bilde.

Dette skjedde en natt på Blakstad. Det psykiatriske sykehuset hvor jeg har tilbragt nærmere to år av livet mitt. Det er ingen hemmelighet at søvn og Andrea ikke er verdens beste venner. Denne natten lå jeg, som jeg ofte gjør, uten tegn til å sovne. Jeg lå på magen, og hadde fullt overblikk over det lille rommet mitt, enda det var mørkt. Plutselig var jeg fullstendig paralysert. Jeg kunne ikke bevege en finger. Dette er den eneste gangen jeg har opplevd det som kalles søvnparalyse. Det er visst noe som kan skje alle, schizofren eller ikke, ms-pasient eller ikke.

At jeg helt ut av det blå var blitt lam, var kanskje en god ting. For hadde jeg hatt førlighet akkurat da, ville jeg nok stormet ut på gangen og hysterisk henvendt meg til en av nattevaktene. Det stod nemlig en skikkelse på gulvet mitt. En mannsskikkelse i mørke klær. Jeg kunne ikke skjelne ansiktstrekk, det var egentlig bare en mørk mann som stod der. Han stod og vippet litt fra side til side. Så snudde han seg mot meg. Det var da jeg så det. Mannen hadde en gigantisk fallos. For de som ikke vet hva en «fallos» er, så kan jeg fortelle at det er en litt mer dannet måte å si «mannlig kjønnsorgan» på.

Men denne fallosen var ikke et kjøttfylt og pulserende lem. Det var en pike. En søt, liten jente, med musefletter og rød, rutete kjole. Å se denne jenta gjorde faktisk at opplevelsen ble en hel del mindre skremmende enn den kunne vært. Min venninne Caroline gav jenta navnet «pikepikken», etter å ha lest et innlegg jeg skrev om det, for mange år siden.

Hvorfor forteller jeg dere dette? Er det ikke bare opplevelser en schizofren dame har hatt i psykose? Noen av dere vil nok tro det. Det får dere bare tro. Jeg gjør det nå ganske enkelt fordi jeg må – fordi jeg har så påtrengende tvangstanker. Ja, det var alt.

- Phallus Dei