5. aug, 2018

Jesus i kjøtt og blod

Det har skjedd noe ganske revolusjonerende i mitt indre. Nå, en uke før Bryllupet, har jeg endelig forstått Hvem jeg gifter meg med. Og… det er ikke Alex! Har jeg trodd jeg skulle gifte meg med ham? Vel, jeg har trodd han var akkurat samme vilje og personlighet som Gud. At det ikke var noen forskjell på ham og Jesus – stemmen i hjertet mitt. Jeg har tenkt at Bryllupet 11. august 2018 bare er det første av en lang rekke bryllup jeg og Alex skal feire sammen. At det er slik at jeg og Alex egentlig er gift, men at han bare later som han ikke liker meg på den måten. Erotomani, kalles det. Og det er på alle måter godt å få en reality check; å rives ut av psykosen. I samtale med Gud kom dette frem: Jeg har hatt HELT FEIL FOKUS. Jeg har fokusert på en finger; én av fingerdukkene, og fullstendig glemt han som skriver skuespillet, lager dukkene, regisserer teaterstykket, eier hånden – Hjernen bak Evighetenes Evighet.

Ja, det er godt å våkne opp, å få en veldig nødvendig kalddusj av sannhet. Å forstå at Alex og Jesus ikke er samme person, var nok noe som var av enorm betydning, men som ikke skulle skje før helt på tampen – rett ved mållinja. Jeg var ikke klar, rett og slett, for å rives ut av drømmeverdenen min. Og Alex har spilt rollen sin, aldri sagt noe på mine psykotiske betraktninger. Han har vært tålmodig og sporty, og latt meg tenke tankene mine – uten å knuse hjertet mitt med sannheten. Det var først etter at Guden fortalte meg nevnte sannhet, at Alex kunne komme ut av skapet som en mann som ikke var Messias, for 2000 år siden.

Helt ærlig, så er det utrolig godt å være meg nå. Dere vet jeg har et stort bilde av at Yeshua titter på et hjerte med vinger, på den grønne veggen bak den rosa sofaen? Bildet henger for høyt, og jeg tenkte lenge at det må lages et nytt hull, skrus inn en ny skrue for å senke bildet. Så kom jeg på tanken å henge noe annet under bildet – og fikk den geniale ideen å henge ett bilde av Alex og ett bilde av meg ved siden av hverandre. Det ville svare til drømmen jeg ofte hadde som barn, om at jeg kunne kommunisere med to bilder; ett av en mann og ett av en kvinne – som egentlig er samme person. Bildene ville fortelle meg hva slags grusomheter som kom til å hende med kjøpesenteret Galleriet. Så ville jeg fortelle menneskene på Galleriet hva som var i ferd med å skje, og det skjedde som bildene hadde sagt. Drømmen er illustrert her.

Vel, det jeg kom frem til, den skjebnesvangre natten til i går, var at jeg ikke skal henge opp fotografier av Alex av meg. Det jeg derimot skal gjøre, er å male et nytt bilde – i samme dimensjoner som bildet jeg har av Yeshua på den rosa veggen, ved fotenden av sengen min. Bildet jeg skal male, skal være av Månebarnet. Altså av Andrea Isabel – av meg selv. Hun skal ha gullkrone, akkurat som Yeshua har. Da vil jeg ha ett bilde av en mann og ett av en kvinne, som egentlig er samme person. Og det er jo en sannhet at jeg allerede snakker med bildet av Yeshua. Kontakten er så god at bildet ofte smiler og blunker til meg, ser alvorlig ut – og kan til og med se illsint ut, når jeg glemmer at jeg er et hellig tempel for Herren, og kjøper snus.

Jeg skal avslutte nå, med ordene fra Yeshua, som har gått på repeat de siste timene, og som virkelig har forandret virkeligheten min: «Du kommer ikke til å finne meg i kjøtt og blod, Andrea. Ikke som en fysisk person. Fordi… dette er revolusjonerende… Jesus i kjøtt og blod, er DEG!». Det var alt!

- Månebarn