8. aug, 2018

Ambisjoner

Jeg skal fortelle om noe som skjedde 27. juli – den dagen jeg forsvant fra verden. Det var altså den kvelden det var måneformørkelse. Og jeg, i min iver og nysgjerrighet, gikk ut av klosteret i 22-tiden for å speide etter månen. Men det var jo ingen måne å se. Så da satt jeg meg ned på en stol som stod utenfor bygget hvor retrettgjestene bodde. Men da kom den katolske presten som også er tilknyttet klosteret ut, og spurte om jeg kunne sette meg et annet sted. Dette var nemlig uteplassen hans. Jeg sa et oppriktig unnskyld, at jeg ikke var kjent der – og bare ville se på månen.

Da tok presten meg med på en gåtur rundt hele området tilhørende klosteret. Vi pratet litt sammen, enda jeg egentlig var i «stille-modus» for de neste ni dagene. Så kom vi tilbake til uteplassen hans, og han sa jeg kunne sitte der og vente på månen. At han skulle si ifra hvis den viste seg på live-sendingen på NRK. Etter cirka ett minutt kom han ut og hentet meg, og sa jeg like gjerne kunne få komme inn og se på TV i leiligheten hans. Dermed var det det jeg gjorde. Kom det noen måne den kvelden? Ja, det gjorde jo det. Men ikke mens vi så på TV sammen, presten og jeg.

Det er en morsom detalj jeg nesten er litt redd for å dele. Men min OCD-aktige trang til å utlevere detaljer fra livet mitt gjør seg gjeldende. Så det handler om presten jeg møtte på retretten. For mange år siden var jeg i kontakt med ham over mail. Det var før jeg ble katolikk. Det var egentlig i tiden hvor ønsket om å være katolsk var helt ferskt og uprøvd for meg. Jeg tok kontakt med han som var sogneprest i min hjemkommune, for å formidle at jeg ønsket å bli katolikk. Og så skriver jeg: «…men egentlig har jeg tenkt til å bli pave».

Pateren avviste ikke tankene mine som blasfemiske, som jeg hadde forventet. Men han var veldig tydelig på at de var urealistiske. Så skal det sies at jeg ikke nevnte denne mailutvekslingen for ham, nå i 2018. Jeg tenkte at den psykiatriske pasienten han skrev mailer med i 2012 og kvinnen kledd i hvitt på tidagers retrett i klosteret hvor han jobber – kan være to forskjellige personer så lenge som mulig.

Noe annet som skal sies, er at ambisjonene mine er litt annerledes nå, enn de var i 2012. Min store drøm er på ingen måte å flytte til Vatikanet og stjele jobben til Papa Francisco. Likevel har disse tankene hengt ved meg i varierende styrke helt siden jeg luftet de for pateren over mail – seks år før jeg i det hele tatt møtte ham. Noe dere kanskje ikke vet, er at grunnen til at jeg studerte Latin i 2015, også var fordi jeg hadde tenkt til å bli pave. For i Vatikanstaten er det nettopp Latin som er offisielt språk.

Nå – i 2018 – er ambisjonene mine disse: Én) Jeg skal gifte meg med Jesus. To) *stillhet*

 

 

 ...

 

 

Jeg har virkelig ingen anelse om hva som vil skje etter Bryllupet – hvordan livet mitt vil endre seg som følge av dette. Jeg håper dere vil gå gjennom denne døren sammen med meg. Hva som venter er ikke opp til meg å vite – ikke opp til meg å røpe. Men jeg vet at det er godt. Jeg vet det er overmåte godt. Det er jo Den Uendelige Historie – diktet og dramatisert for mitt hjertes glede som hensikt. Guden skriver i bunn og grunn skuespill for sin brud. Nå avslutter vi, ved å røpe det nyeste kallenavnet Andrea har fått fra Gud: Den Kosmiske Byen. Det var alt. Nå kan dere tenke tankene deres!

- Himmeljenta / Himmelbyen / Himmelbruden -