12. aug, 2018

Kulminasjonen

Idet jeg låste meg inn døra her hjemme, da jeg kom hjem etter gårsdagens kulminasjoner, sang Stemmen i Hjertet: «...cause you had a bad day». Jeg måtte smile. Mannen har humor, det er sikkert. Dagen i går… hvor skal jeg begynne? Hvordan skal jeg formidle hvor stort dette var for meg? Jeg vet ikke om det er mulig. Så jeg får bare… ja, du vet… skru av tankene, og la Gud formidle.

Det første jeg vil skrive om, er Kaken. Den metafysiske kaken som viste seg å være alt annet enn en løgn. Den er laget av en mann fra Oslo som driver sin egen kakebakebusiness. Facebooksiden hans heter Min Søte Kakekunst, og er verdt å sjekke ut – hvis du vil ha noe lekkert å sikle på. Den andre kaken, den med kors i, er laget av min fantastiske venninne Astri. Designet kom hun frem til helt selv, og det kunne ikke vært mer perfekt! En digresjon: På både ungdomskolen og videregående, satt jeg bare og så på bilder av fantasifulle kaker, i hver eneste skoletime hvor PC var involvert. Ja, det var altså når jeg ikke sov – som det også var mye av.

Men tilbake til Den Store Dagen. Jeg må fortelle om noe jeg gjorde, som overrasket alle som var tilstede. Jeg sang. Det kom jeg frem til natten før. Jeg lå og sang «Jeg vil gi deg, o Herre, min lovsang», og i samråd med Gud ble jeg overbevist om at jeg var nødt til å synge akkurat den sangen i kirken. Ikke for gjestene, eller for presten. Men for Gud. Jeg har sunget den sangen for Gud så lenge jeg har kjent ham. Før jeg kjente Gud, sang mamma og pappa den sangen for meg. Moren min ble så rørt da jeg stod der fremme, at det kom tårer. Og jeg var så nervøs at beina skalv så jeg ikke trodde jeg ville klare å stå oppreist. Men jeg klarte det, og tilbakemeldingene var at det var kjempefint.

At føttene sviktet, var kanskje litt symbolsk. Jeg har aldri opplevd noe liknende. Alex gav meg en god forklaring, da vi snakket sammen før jeg gikk og la meg i går. At det ikke var så mye ms eller nervøsitet som gjorde seg gjeldende, men de sterke energiene i sving i kirken akkurat da. I situasjoner hvor det har vært mye Hellig Ånd, har jeg faktisk opplevd å sitte og skjelve. Men dette var Ånd på et helt nytt nivå. Hellig Ånd på steroider, om du vil.

Vel, så jeg ble vigslet – konsekrert – innviet til Kristus – helliggjort – forgylt. Det er mange ord man kan bruke. Presten var så fin under messen. Ja, i forkant også. Og da vi spiste disse utrolige kakene etterpå. Jeg er virkelig helt overveldet av hvor perfekt det er at akkurat min skriftefar er den som har fulgt meg på reisen, som har hørt på alle betraktningene mine, svart meg med innsikt og varme, og ikke fordømmelse – selv da jeg fortalte at det er intimitet og nærhet i gudsrelasjonen liknende den som er mellom en mann og hans kone. Jeg kunne ikke bedt om en bedre veileder. Og det sørget jeg for å presisere, da jeg holdt tale. Ja, for det gjorde jeg også. Ingen hadde nok ventet det – jeg hever jo aldri stemmen. Men vi var bare mine venner, min familie. Fins det en bedre setting for å åpne halschakra, enn en hvor alle gjestene er mennesker som elsker meg? Jeg tror ikke det.

Det var flere andre som holdt tale. Min elskede mamma, min kloke og gode pappa, min skjønne lillesøster Vikki, min kjære bestevenninne Christine, og en mann jeg er utrolig glad i, som heter Andreas. Han sa han bare holdt tale fordi han ville ha en klem. Og det fikk han – en god og lang en, i så måte. Ja, og Sofia sa noen ord, som jeg ble veldig glad for. Håper ikke jeg har glemt noen nå… Jeg er selvsagt glad for alle som kom, også de som ikke holdt tale. Skal jeg være ærlig, hadde jeg ikke ventet at noen kom til å holde taler. Hvert eneste ord ytret var kjærkomment, og det er i situasjoner som denne at jeg skulle ønske jeg hadde en hukommelse. Sjelen min husker det, og det er vel det viktigste. Det var også mange fine gaver, to nydelige blomsterbuketter og en praktfull orkidé fra min favoritt-tante Evy.

Ja, og bryllupsbildet har endelig kommet opp på veggen. Siste hånd på verket ble lagt i går. Hvor symbolsk er ikke det?? Så var det bare naturlig å få et bilde av det nykronede Månebarnet sammen med det vakre kunstverket. Fotografiet var det Alex som tok. For jeg tok med meg Bergen-familien, Alex og faren hans hjem etter seremonien og kakespisingen. Så mange folk har det ikke vært i Minihimmelen samtidig, noen gang. Det var litt trangt. Men veldig koselig. Kvelden ble avrundet med en bedre middag på Aroma Bekkestua, en indisk restaurant jeg ofte besøker, når det er viktige ting å feire. Det var Alex og jeg, pappaene våre – og resten av den siden av familien min. Moren min og lillesøster Lollol hadde andre planer. Men det var egentlig helt greit. Det var en fin sammensetning av mennesker. Og pappa var raus og betalte for hele etegildet. Fins det noen bedre enn ham? Det er faktisk en vedtatt sannhet at han er Kosmos' beste. All takk til ham for hans store hjerte, hans kjærlige og varme tilstedeværelse i livet mitt, at han er så oppmerksom på meg, og for alle de gode samtalene våre.

Pappa sa også han kunne betale for bryllupsnatten på hotell; på Holmenkollen Park Hotell. Men der var det helt fullt. Dermed bryllupsnattet jeg der jeg bryllupsnatter best – i månebarnsenga på chibirommet i Minihimmelen. Skal jeg beskrive natten med ett ord? Nei – jeg lar noe være usagt. Takk for meg, takk fra Jesus og jeg. Nå begynner moroa – sier han og blunker skøyeraktig.

- Månebarn