16. aug, 2018

Bryllupsreise??

Det er mye som foregår i Månebarnlivet nå. Nesten så mye at det er vanskelig å fortelle dere om alt. Men så får dere ikke vite «alt» uansett. Jeg plukker ut hendelser – anekdoter – og deler et veldig begrenset utvalg av livet mitt med dere. Jeg maler et bilde av virkeligheten min, hvor dere får se det ferdige resultatet. Alle forsøkene på å få bildet perfekt; alle strøkene med maling jeg har malt over – det får dere ikke se. Likevel skriver jeg åpenhjertig om livets mindre gode sider, også. Dette er en ærlig blogg. Jeg er en tvers igjennom ærlig person. Det ble nevnt i en av talene på lørdag. Jeg er visst ett av de ærligste menneskene bestevenninnen min kjenner. Det er derfor hun liker meg så godt.

Men denne ærligheten kan også føre til noen vonde situasjoner. Jeg kan være for ærlig, for enkelte av menneskene i livet mitt. Dette følte jeg på i forgårs og i går. Hun jeg egentlig skulle besøke på Lillehammer, ble så sint på meg på grunn av denne ærligheten, at hun rett og slett har ghostet meg. Hun svarer ikke på henvendelsene mine, og noe sier meg at hun ikke kommer til å gjøre det heller. Jeg var ikke plagsomt ærlig med henne. Men jeg kom til skade for å røpe en hemmelighet for moren hennes, som vi også kom for å besøke der borte. En hemmelighet jeg på ingen måte visste at var hemmelig. Når sant skal sies, er det litt uvant at folk driver og lyver for foreldrene sine. Dermed falt det meg ikke inn at det jeg fortalte moren om, var noe som ikke skulle fortelles.

Skjedd har skjedd, og jeg tar det egentlig ikke så tungt. Det er likevel store og positive ting jeg sitter igjen med, etter turen til Lillehammer. Det jeg skal fortelle nå, er ett av disse evige mysteriene i livet mitt. Min venn Fredrik spurte i går om jeg hadde hatt en fin bryllupsreise. «Hvis det er det vi kaller det, så…», var svaret mitt. Da det nærmet seg leggetid hadde jeg en ekkel, urolig følelse i magen. Jeg sa til Alex: «I has a boo boo», og lurte på om jeg kunne få en fjernhealing. Det fikk jeg, men den vonde følelsen ble ikke borte. Da forstod jeg at jeg måtte fortelle ham om det Fredrik hadde sagt. For å gjøre en lang historie kort, takket Alex meg for «en fin bryllupsreise» – hvor ordet «bryllupsreise» fikk et peacetegn-emoji både foran og bak. Som å lage «hermetegn» med fingrene, bare på chat.

Var turen til Lillehammer en bryllupsreise? Jeg tror egentlig ikke det. Men det er visst slik at jeg aldri blir helt sikker på akkurat hva Alex og jeg er. Han har sagt at vi sannsynligvis er et ektepar i parallelle virkeligheter. I mitt schizofrene hode er vi dette ekteparet i Himmelen; guden og gudinnen – Jesus og Maria Magdalena – Zevs og Hera – Jupiter og Juno, and so on. I mitt schizofrene hode vil ikke den egentlige bryllupsreisen finne sted før om rundt 1000 år, når vi setter kurs mot fjerne galakser i stjerneskipet Alexandrea. Men det er bare mine månebarnske fantasifulle dagdrømmer.

I virkeligheten er jeg gift med Stemmen i Hjertet mitt. Og helt ærlig, så er jeg strålende fornøyd med sivilstatus slik den er. Jeg er så fornøyd med å være gift med Gud, at jeg stort sett alltid lengter hjem, når jeg er ute og månebarner i de søte antrekkene mine. Hjem til salig enhet med Den Ene. Det var på en måte planen for resten av kvelden. Hun setter på spillelisten «Veggis <3», som er laget for disse møtene, og ønsker ekstatisk nytelse og intense klimaks velkommen. God natt fra meg!

- Månebarn