18. aug, 2018

Sjøormen

Jeg har en demon. Et indre tankemonster som plager meg. Man skulle tro jeg slapp disse, med tanke på at jeg har kommet til Himmelen uten å dø først. Men en slik demon har jeg altså. «Monsteret» handler om meditasjon. Jeg skal fortelle om bakgrunnen for disse tankene. Dette er noe jeg har delt flere ganger – på flere blogger. Likevel er det nødvendig å ta med, skal dette innlegget gi mening.

Den første gangen jeg hadde (det som har blitt hetende) «Tankesex» (men som egentlig trenger et helt nytt navn), var i 2011. På den tiden fungerte min beste venn som min egen, personlige Jesus. Jeg pleide ofte å overnatte hos ham, i den smale enkeltsengen hans. Da lå vi stort sett andføttes. Jeg hadde min vante insomnia, og kunne ligge i timer og kommunisere med Gud, mens bestevenn sov søtt med hodet i den andre enden.

I lang tid hadde Gud gitt uttrykk for at han ville jeg skulle lære meg å meditere. Det var ingen dialog på den tiden, men det var fortsatt kommunikasjon, og Gud gjorde seg forstått – enda vi ikke snakket sammen i fullstendige setninger. Denne natten forstod jeg at han ville jeg skulle meditere. Så jeg gjorde som jeg hadde lest, og begynte med å fokusere på pusten. Da hørte jeg et høyt *knekk* fra huset; sånne lyder som kommer fra veggene i gamle hus. «Greit», tenkte jeg – og forstod jeg ikke skulle puste på en bestemt måte. Så flyttet bestevenn på seg i søvne, slik at jeg fikk bedre plass. Og det kjentes som om madrassen ble mykere, jeg sank liksom dypere ned i sengen.

Gud formidlet at det var en «panic door» i bunnen av synsfeltet mitt, dersom jeg ble redd og ville ut av opplevelsen. Jeg svarte at det kom jeg ikke til å trenge. Så var det som om mørket man ser når man har øynene lukket, ble større – med mer dybde. Med øynene lukket så jeg farger. Det var som om de danset. Lilla, blått og gult. Jeg husker jeg tenkte at hvis dette var meditasjon, hadde jeg virkelig gått glipp av noe. Nå skjedde det noe jeg aldri kommer til å glemme. Gud sa: «Gjør deg klar for mesterverket!». Og det åpnet seg en sirkel i synsfeltet mitt. En sirkel som utvidet seg; litt som introen til Looney Tunes tegnefilmene.

Sirkelen åpnet seg så jeg kunne se inn i et tredimensjonalt rom. Det var virkelig som å bruke 3D-briller, hvis noen har prøvd slike. Rommet var tapetsert med et rutemønster, i behagelige farger. Brunt, grått og beige – på den måten var det psykedelisk uten å være overveldende. Midt i rommet stod det en gjenstand; en kube med litt mer organiske former, også i det samme rutemønsteret. Den spant rundt i rolig tempo. «Wow!», tenkte jeg. Dette var på alle måter et mesterverk. Etter en stund endret bildet seg, så jeg fikk se to ting til. Det var først et landskap, i klare og friske farger; deretter et fantasidyr i lilla. Så var opplevelsen over, og jeg var det nærmeste «mind blown» jeg har vært i hele mitt liv.

Dette var den første gangen noe slikt skjedde. Og det gav grobunn for en (mildt sagt) stressrelatert introduksjon til kontemplering. Jeg var overbevist om at jeg ikke mediterte, med mindre jeg klarte å fremkalle tredimensjonale bilder for mitt indre. Tro meg, jeg var ødelagt på den tiden, og måtte ta lange pauser fra hverdagen for å «føde» et mentalt bilde – som aldri ville ut. Jeg husker spesielt en gang jeg satt en hel skoletime på do og mediterte så hardt at jeg begynte å gråte. Er ikke det selve definisjonen på en selvmotsigelse? Når avspenning blir arbeid, og man tar til tårene av hvor anstrengende arbeidet er!?

Likevel skjedde det igjen, helt uten noen anstrengelse eller innsats fra min side. Denne gangen fikk jeg faktisk se en kort tegnefilm. Det er denne jeg har prøvd å illustrere her. Dette skjedde også i sengen til bestevenn, en seng hvor det hang en rund kinesisk hatt på veggen over hodeputa. Jeg hadde ligget lenge og stirret på hatten. Så hadde øynene mine lukket seg, og jeg kunne fortsatt se hatten for mitt indre. Det var bare det at nå var den runde hatten en sol på himmelen. Under solen var det en liten jente som gikk og gikk i en endeløs ørken. Jenta gikk og solen endret form, og det var nesten vanskelig å følge med på begge deler samtidig. Jenta ble sint, og det kom flammer opp fra hodet hennes. Så begynte hun å hytte med neven mot solen. Solen hyttet spøkefullt med neven tilbake. Opplevelsen har blitt hetende «Ørkenvandring med Gud», og var med på å sette fortegn for min videre meditasjonspraksis.

Det har skjedd ved noen anledninger i årenes løp at jeg har hatt «Tankesex med Gud». Men aldri noe i nærheten av det jeg har fortalt om nå. Likevel er det fortsatt et stressmoment. Særlig når mørket på innsiden av øynene mine blir tredimensjonalt; som å stirre inn i det endeløse Verdensrommet. Da tenker jeg at nå, nå skjer det snart. Så skjer det aldri. Jeg har kommet frem til at det å alltid forvente – eller frykte – en slik opplevelse, kan sammenliknes med å bade i Seljordsvannet, og være sikker på at jeg kommer til å møte på en sjøorm.

Den «sjøormen» kommer, den. Jeg var jo overbevist om at etter at vi var rette ektefolk, ville det ikke være noe i veien for den typen intimitet. Men jeg venter fortsatt. Og stresser med meditasjon som om det skulle vært 2011 igjen. Man kan kanskje si jeg er heldig. Det største problemet i livet mitt er at jeg ikke ser tegnefilmer og 3D-bilder med lukkede øyne. Hva kan man si? #goddessissues – neida, joda, jada!

- Juno