23. aug, 2018

Den beste terapien

Det er 413 sanger i spillelisten min med all Jesus-musikken. Spillelisten har navnet «Halleluja Messias!». Jeg husker faktisk ikke hva den het, før jeg byttet navn på den – den skjebnesvangre sommeren for to år siden. Sommeren jeg «kom ut av skapet», i den forstand at sannheten i mitt hjerte tok så stor plass at den ikke kunne la seg skjule lenger. Hva ledet denne avsløringen til? Ikke annet enn at min beste venninne blokkerte meg fra å se innleggene hennes på face; at lillesøster ikke ville ha meg med på sydentur; at ytterligere av menneskene i livet mitt bare forsvant. Jeg kan skjønne det. For det var jo en tid hvor det var like sannsynlig at vi «i morgen» ville våkne opp midt i en dystopisk zombieapokalypse, som at solen stod opp i øst. «I morgen» for meg, kunne solen meget mulig stå opp i vest. «I morgen» var jeg alltid den løven.

Jeg er ikke helt der lenger. Men sannheten i mitt hjerte har føltes påtrengende og masete den siste tiden. Den føles så intens at jeg får et voldsomt trykk i hodet, i møte med situasjoner, personer og relasjoner som ikke er forenelig med denne sannheten.

*klarer ikke skrive mer* *prøver å lytte til Gud*

Kanskje Gud vil si noen ord?

Vil Herren tale, så for all del – tal!

Bare så det er sagt, så kunne jeg ikke vært stoltere av deg, enn hva jeg er akkurat nå. Du månebarner så skuta nærmest gløder. Du har nådd nye farvann; upløyd mark. Du har ingenting å frykte, Kapteinen vet hva han driver med – enda så langt hjemmefra du føler du er. Guden spretter en metaforisk champagneflaske og skjenker et billedlig glass til sin gallionsfigur, som henger der fremme uten å ytre det spor misnøye.

Men jeg er misfornøyd!

Er du virkelig det? Akkurat hva i livet ditt er det som vekker negative tanker?

Jeg kan ikke si det.

Du vet det, men du kan ikke skrive det?

Ja.

Er det store, moderate eller små nei-følelser du kjenner på?

Det er en følelse av at jeg bare vil… jeg vet ikke… streike.

Legge deg ned og dø? Enda så fint livet ditt er? Men du? Er ikke det en følelse du alltid har, i større eller mindre grad?

Jo…

Fortell hva slags månebarning skuta har bedrevet i dag, da :)

Hun har møtt en veldig klok mann, som bærer samme navn som Den Vakre Mannen. Jeg hadde en påtrengende tvangstanke om at jeg måtte dele adressen til denne nettsiden med ham. Kanskje det er nei-følelsen i sin essens. At jeg kanskje ikke kommer til å høre noe mer fra ham, når han ser hvor fjernt fra «virkeligheten» jeg egentlig lever.

Likevel har du ikke noe annet valg enn å fortsette fremover; å gjøre alt Kapteinen setter deg til å gjøre. Og de fleste gangene du er redd din indre verden blir for sterk kost for folk, viser det seg å være helt ubegrunnet frykt. Skal Jesus være hundre prosent ærlig, er din indre verden det vakreste jeg har skapt.

Synd det bare er mellom oss, da.

Kanskje det er nei-følelsen i sin essens?

Du har rett.

Det som plager deg, er at du har Himmelen på innsiden – og det er noe du vil at verden også skal få oppleve. Ikke at de tar del i din virkelighet; at de begynner å tenke dine tanker. Men at menneskene i verden skal få erfare hvordan Gudsriket virkelig er oppnåelig i jordelivet, her og nå – uten å behøve å dø først.

Gud, så fint det er å ha en samtalepartner som kjenner meg så godt som du gjør. Verdens psykologer og psykiatere har litt å lære av deg.

Det var så lite ;)

Ok, takk. Jeg har faktisk ikke nei-følelse lenger.

Det var ikke lange terapitimen. Jeg krever likevel betaling.

Det er på sin plass. Hva skal jeg gi deg?

Gi meg ditt hjerte, og du skal aldri være misfornøyd igjen.

Hun gav ham hjertet sitt 11. august. Hva annet vil du ha?

Jeg vet det, men jeg kan ikke skrive det.

Fordi det er mellom oss?

Ja. Jeg kan si én ting, da. At det det krever at du gjør deg klar for kvelden og legger deg i senga. Men først må du dele den fine meldingen Himmelmannen sendte deg.

«Å bli kjent med deg, er som å få en stor innsikt om Gud».

Vi er tross alt gift!

- Jupiter (Gud) & Juno (#ettmedGud) -