27. aug, 2018

Min største frykt

Jeg har fått en av julegavene til Alex i posten. I august. Det pussige er at gaven kom i en liten pose med julenissemotiv, og teksten «Merry Christmas». Greit nok, da har jeg rett og slett ikke noe annet valg enn å vente til jul med å gi ham den. Og det kan faktisk bli en utfordring. Jeg er nemlig veldig glad i å gi små gaver til Himmelmannen. Denne er ekstra spesiell. En gave det er helt selvfølgelig at Atreyu får fra Månebarnet. Så er dette det eneste hintet dere (og Alex) får.

Det som kom i posten i dag er på ingen måte det eneste jeg gir Alex til jul. Det vanker minst tre ting til. Alt er ting jeg har bestilt på nett. Sånn må man gjøre det, når en tur på kjøpesenter er så anstrengende at det så godt som aldri skjer.

Nå har «min største frykt» blitt en realitet, da. Faktisk. Jeg delte adressene til nettsidene mine i en gruppe for fans av filmen Jupiter Ascending. Hvorfor akkurat der? Jeg har mine grunner. I kommentarene som fulgte var det en kranglevoren kvinne som ble så sint at hun bestemte seg for å fortelle tre (!) skandinaviske biskoper om meg. Gud sier ikke annet enn at dette var et nøkkelelement i de geniale planene hans. Jeg klarer ikke se det slik, og forbereder meg på å bli kastet ut av kirken – altså ekskommunikert.

Dette er et skummelt ord, som betyr at du ikke lenger får motta den hellige kommunion; nattverden. Og det er faktisk ensbetydende med å bli kastet ut av kirken. Jeg hadde hatet det om det skjedde. For jeg har virkelig blitt glad i å være katolikk. Det er denne andektigheten – følelsen av hellighet, som jeg har forelsket meg i. Før jeg stod opp i dag, ba Gud meg «spørre Ringen» om jeg nå har ødelagt alt. Ringen sa «ja». Da spurte jeg om Gud var helt sikker. Fortsatt «ja». Til slutt spurte jeg: «Tuller du med meg nå?». Heldigvis var svaret «ja», nok en gang.

I en virkelighet hvor alt er Gud, var den kverulante damen på face bare ett av de utallige ansiktene på nevnte guddom. Det er en virkelighet det har tatt mange år å bli fortrolig med. Men jeg føler jeg har landet på den forståelsen jeg skal ha – den rette forståelsen. Å alltid føle at himmelen er i ferd med å falle i hodet på meg, er visst bare slik jeg liker å leve livet. Men jeg støtter meg til de kloke ordene til den kloke mannen jeg har blitt kjent med, Wez the Wizard:

«Lever du livet lenge nok på kanten, forstår du til slutt at kanten ikke eksisterer».

Jeg er evig og for alltid beskyttet av Universet, Gud, Guden, Jesus, Yeshua. Kosmos anstrenger seg hardt og intenst for å hjelpe meg med alt jeg foretar meg. Hva Gud i form av Kosmos tenker å gjøre med den sinte kvinnen og mailene hun sendte, gjør meg ganske nervøs. Skal sant sies, er ikke publisitet, popularitet og anerkjennelse fra massene grunnen til at jeg skriver. Den dagen jeg våkner, og 144 000 mennesker har vært innom nettsiden min siden sist jeg sjekket – det er virkelig dagen jeg kravler inn i «hulen» igjen. Så sitter jeg der og biter negler, skjærer tenner og gråter – helt til Gud vennlig og litt lattermildt henter meg ut så jeg kan møte folket, slik det står skrevet.

Det var alt.

- Månebarn