8. sep, 2018

Tidlig ute med julegavene

Jeg har to «besties». Dere vet godt hvem den ene er. Han heter Alex, men i hodet mitt kaller jeg ham enten Atreyu eller Himmelmannen. Den andre bestevennen min er en mann jeg har elsket i over ti år. Jeg tror ikke jeg noengang vil være i stand til å ikke elske ham. Våre skjebner er så sammenfiltret at vi nesten ble født på samme dag. Jeg er rett og slett bare én dag eldre enn ham. Da jeg var barn hadde jeg en slik «usynlig venn» som var med meg overalt. Nesten litt som Jesus er for meg nå. Denne Skyberten i livet mitt het altså det samme som bestevenn heter. Pappaen min fortalte meg eventyr da jeg var liten, om Prinsesse Kaka av Regnbueriket. Prinsesse Kaka hadde en venn på Jorden. Han het også det samme som bestevenn. Men i virkeligheten dukket ikke denne vennen opp i livet mitt før jeg var 19. Likevel føler jeg han var en del av hele min oppvekst – vi bare hadde ikke møtt hverandre på det fysiske plan.

Nå har jeg – i september – kjøpt julegaver til disse to mennene i livet mitt. Alex får en spesiallaget gavepakke av ting Universet har beordret meg til å bestille. Fortalte jeg om den første, svært symbolske gaven? Den som kom i posten i august – i en «Merry Christmas»-pose? Nå er julegavene til Himmelmannen fulltallige, og desember kan bare komme!

Gaven(e) til bestevenn – den ikke navngitte – er nå også bestilt. Det er to ting. En som også er svært symbolsk, og som han skal få først, bare så han har en gave fra meg å pakke opp når han feirer jul med familien. Den andre gaven er nemlig av det kalibret at den ikke helt egner seg i en gaveåpning med mor og far (og resten av flokken hans). Dette er noe jeg har tenkt at han burde få av meg, nesten så lenge jeg har kjent ham. Og nå, når vi har kjent hverandre i 11 år, føltes det riktig å gi ham nettopp dette.

Dere må ikke tro jeg har for vane å planlegge julegaver så lang tid i forveien. Men sånn har det altså blitt nå. Resten av menneskene i livet mitt får nok ikke like gjennomtenkte gaver. Likevel har Universet en søt måte å vise kjærlighet gjennom meg på, så det jeg gir – enda det ikke kjøpes tre-fire måneder i forveien – har Gud stemplet over hele seg.

For min egen del, ønsker jeg meg ikke noe spesielt til jul. Glade barn, kanskje. Hun som har giftet seg med Allmektige Pappa kan jo sies å være deres mamma. Eller? Neida, joda, jada. Fra Guden vet jeg iallfall hva jeg ønsker meg. Jeg ønsker meg evnen til å ikke ønske meg noe som helst. Å være fullstendig fri i møte med valgene han tar – reisen han sender meg på. Evnen til å møte på en situasjon, og ikke ta stilling til om det er bra eller dårlig, rett og slett fordi alt han gir meg er av det gode. Gir det mening? Det engelske ordet «indifferent» er dekkende, men det fins ingen gode norske oversettelser. «Likegyldig» blir feil, for det indikerer at jeg ikke føler. Og det gjør jeg jo, i aller høyeste grad.

Noe annet jeg ønsker meg, fra Gud, er at han gir dere en gave. Eller en «Kake». Jeg skal ikke utdype, men avslutter med en forklaring til bildet jeg poster her. Denne brudekjolen er en kake(!) Så sier jeg som Marie Antoinette: «La dem spise kake». Det var alt!

- Månebarn