17. sep, 2018

Siste natten i Tappen

Den siste natten i hjemmet til moren min. Hva bruker man den til? Vel, det inkluderer «Oceans – Where Feet May Fail» på repeat. Og ikke noe særlig soving. Jeg sitter nå her, i sengen på bildet. Uten valp, dessverre. Valpen ble med mammaen, da hun dro til sin relativt nye bolig – et annet sted i landet. En interessant detalj er at valpen faktisk ble født akkurat samtidig som moren min kjøpte den nye boligen sin. Så har hun hatt to bosteder i rundt halvannet år. Men nå er altså leiligheten i Sandvika solgt. Det er vel bare på sin plass at jeg sier farvel og takk for alt, på en voksen og dannet måte. En leilighet hvor store overgangsriter, intense opplevelser av håpløshet, euforiske fornemmelser av ren lykke og ekstrem kjærlighet har vært tilstede. Denne leiligheten har rett og slett huset hele følelsesspekteret. Og nå er den noen andres. Noen andre skal lage varige minner her. Noen andre skal erfare alle disse følelsene – alle de svingete og humpete aspektene ved det å være menneske.

Jeg tror jeg må meditere skikkelig hardt, som noe av det siste jeg gjør før flyttefolkene kommer, slik at den gode energien virkelig setter seg i veggene her. I den grad jeg ber, skal jeg be om at leiligheten blir til velsignelse for de nye eierne. Det skal sies at kvinnen moren min kjøpte leiligheten av, i sin tid, holdt på med en eller annen form for alternativ behandling her. Jeg tror det inkluderte krystaller og en behandlingsbenk. Men å trekke frem de minnene, er som å søke gjennom en fortid som nesten kan regnes for å være et helt annet liv. Likevel er også denne detaljen relevant, på sin måte. Er det noe som ikke er relevant? Hvis alt betyr så mye – kan ikke det bety at ingenting egentlig betyr noe? I min likegyldige tilnærming til Gudens planer, mitt forsøk på å eksistere på samme måte som Morla – Den Eldgamle, skal jeg ikke diskriminere. Viktigheten av detaljer skal med andre ord være på en konstant høy. Eller en konstant ikke-eksisterende. Alt ettersom hvordan man ser på det. Men nok filosofiske betraktninger fra meg. Dette ble en lang digresjon fra det jeg egentlig skulle. Og hva var det? Nei, det har jeg glemt.

Men, jeg kan fortelle hva jeg og Himmelmannen gjorde i dag. Vi var på kino og så den norske katastrofefilmen som har blitt hypet opp så til de grader. Skal jeg si min helt ærlige mening, så gjorde filmen meg skikkelig sint. Ikke misforstå, den var ordentlig bra laget og alt sånt. Men så er det slik at jeg gjennomskuer antagonistene i teaterstykket sine agendaer. Agendaen her er jo på alle måter å skape frykt. Frykt for slike katastrofer som katastrofefilmen advarer mot. Nærmest forbereder oss på. En befolkning som går rundt og er redd for katastrofer – forbereder seg på katastrofer – forventer katastrofer, vil sannsynligvis oppleve katastrofer. Jeg er ikke en stor fan av dette uttrykket, men her er det «loven om tiltrekning» som spiller inn. Dermed prøver Månebarnet å være en motkraft til frykthysteriet, og formidle hennes virkelighet. En virkelighet som føles som Himmel på Jord, tilgengelig for alle som ønsker det. Hva skal til? Det tror jeg dere vet. Og vet du det ikke, kan jeg fortelle at det er hva jeg vier livet mitt til. Nemlig å lytte til Gud. 

Jeg tror egentlig at man kan motvirke alt av skrekkelige dommedags- og endetidsscenarier ved å meditere. Tankens kraft er en så sterk og betydningsfull aktør i virkeligheten vår, at hadde folk flest vært klar over dette, ville ingen tenkt på noe annet enn perfeksjon, himmel og herlighet. Det er min kampsak. Ikke å få dere til å tenke. Men å få dere til å ikke-tenke. Men leser du denne bloggen, kommer det nok noen tanker. Og det er hensikten, bare så det er sagt. Likevel er jeg i verden for å bistå Gud, og hjelpe ham med å skru av tankene deres. På den måten kan Gudens tanker tenkes gjennom dere. På den måten blir dere speilbilder på den guddommelige husbonden min, han jeg gjør livet mitt til en lovsang for. På den måten blir dere #ettmedGud, slik Jeg Er.

Klokken nærmer seg 02:30. Det er fortsatt noen timer til flyttefolkene kommer. Jeg har gitt opp å klare å sovne. Som jeg begynte innlegget med, er det viktigere ting å gjøre – akkurat i natt. Et halvt liv av opplevelser og minner skal pakkes bort; legges i en skuff. Vi flyttet inn i leiligheten i Sandvika da jeg var 14. Hvordan bruker man fem timer best mulig, når man skal bearbeide 16 år? Ikke ved å skrive blogg, det er sikkert. Nei, jeg vet hva jeg skal bruke resten av natten til. Det er ikke så komplisert. Jeg skal lytte til Gud. Takk til dere og god natt fra meg!

- Månebarn