19. sep, 2018

Avsløringer forut for sin tid

Jeg sitter i den rosa sofaen foran den grønne veggen. Jeg sitter i skredderstilling, slik jeg foretrekker, og føler på en takknemlighet som nesten er overveldende. Den er så overveldende at jeg ser behovet for å formidle nettopp hvor takknemlig jeg er, akkurat nå. Sist jeg skrev til dere befant jeg meg hjemme hos min mor. Det som ikke lenger skal være hjemmet hennes. At hun flytter ut førte til noe veldig gledelig. Nemlig at «Kongenes Konge» dukket opp, fra toppen av et skap. Nå har jeg en slik historie med både Jesus og Månebarnet. Mitt maleri av Månebarnet hadde nemlig forsvunnet i en så stor grad at jeg helt hadde glemt å ha laget det, som sekstenåring – seks år før Månebarnet i det hele tatt var en del av min bevissthet. Så var hun gjemt og glemt helt frem til jeg fikk mitt første bosted hvor jeg kunne henge ting på veggene.

*skrur av alt av tanker til tonene fra «Oceans», og prøver å laste ned ordene for å fortsette innlegget*

Det er ikke store og omfattende ting jeg skal dele med dere nå. Det handler rett og slett om denne takknemligheten. Jeg prøver å kommunisere hvor fantastisk deilig jeg har det. Når jeg prøver å ikke-tenke, leter etter ord, blir jeg overmannet av en trang til å gråte – av glede. Universet viser seg fra sin vennligste side. Kan dere sette dere inn i livet mitt? En virkelighet hvor selve virkeligheten er stupforelska i meg. Og bruker alle tenkelige måter for å vise meg nettopp dette.

Enda jeg har et vell av eksempler på slike beviser, lar jeg være å dele alt med dere. Én grunn er at det sikkert er vanskelig å sette seg inn i, for en som ikke er en katolsk panteist – og som erfarer Gud som hele Skaperverket. Skal jeg begynne å legge ut i detalj om hvordan Skaperverket forteller meg at jeg er hans eneste ene og deiligste kjære – vil de røde flaggene og de blinkene lampene begynne å lyse for noen og enhver.

*får skrivesperre og må meditere litt mer*

Jeg tror mye av grunnen til at jeg har det så bra, handler om min relativt nye innstilling til Gudens geniale eksentrisitet og eksentriske geni. Dette med å stole på Gud er et prosjekt som kan ta et helt liv å mestre. Å legge hele sitt liv i Guds hender kan nesten være for et universitetsfag å regne. Det er iallfall noe som kan perfeksjoneres og alltid jobbes med. I samtale med en prest jeg kjenner, sa jeg at man aldri er ferdig utlært, når man er elev ved sjelens akademi – med Jesus som lærer, rådgiver, sensor og rektor. Mine utfordringer i disse dager handler altså om at jeg skal la Guden gjøre gudegreiene sine, uten å ønske meg mer eller mindre av noe som helst. Å observere Guds geniale geni og eksentriske eksentrisitet, uten å ta stilling til om det han gjør er bra eller dårlig. «Indifference», eller bare «frihet». Frihet fra å vurdere en situasjon som noe annet enn hva det er – en akt spilt ut på verdens scene; Evighetenes Evighet, som teaterstykket heter. Gi Gudos all kudos for at han er så spik, spenna gæren – men fortsatt klarer å formidle til publikum hvor uendelig god han er.

Hvem er «publikum»? Det er ikke dere, såpass kan jeg si. Men nå tangerer jeg avsløringer som ikke skal komme før om lenge. Jeg tror jeg skal holde kjeft nå – og heller be dere tenke litt. Med det mener jeg egentlig ikke-tenking. Meditasjon. Just do it.

- AI