25. sep, 2018

Nå er faktisk gudinnen på

Ventetiden. Syv år – eller var det ni år – av venting. Jeg har ventet på Herren i noe som virker som en evighet. Jeg har ventet på Herren så lenge at det eneste ordet som står i hodet mitt er «venting». Men, mens jeg har ventet, har jeg tilegnet meg noen ganske gunstige egenskaper. Jeg har fått evnen til å trives i selv de jævligste sinnsstemninger. Ja, faktisk. Selv et helvete på innsiden har vært kjærkomment. Jeg kan jo føle. Jeg er jo menneske. Eller er jeg det?(!)

Akkurat nå føler jeg meg som en rar blanding av menneske og… månen. Det var kanskje fordi det var fullmåne i natt at jeg ikke sov ett sekund engang. Jeg måtte jo henge der på himmelen, skinnende og strålende. Neida, jeg bare skrøner med dere. Naturligvis er jeg ikke månen. Men vår naturlige satellitt har en spesiell plass i hjertet mitt. Jeg er tross alt Månebarnet.

Hvem er Månebarnet? Når sant skal sies, er jeg litt usikker selv. Men det er nå det navnet Gud har gitt meg. Sammen med mange andre koselige kjælenavn. Et annet jeg liker spesielt godt, er Den Himmelske Byen. Gud har kalt meg dette, mens mennesker i livet mitt har kalt meg både «en kirke» og «Betlehem».

Jeg har vært i Betlehem. Det var fint og sånt, men på den tiden var ikke Jesus det som stod sterkest i bevisstheten min. Likevel har jeg dratt til Israel to ganger i min ungdom. Lenge før Månebarnet var en del av meg. Lenge før min oppvåkning, opprykning og oppstigning. For akkurat nå, sånn som livet er, føler jeg at jeg befinner meg nærmere Himmelen enn Jorden.

Likevel har jeg prøvelser. Det vitner sangen jeg postet i natt om. Jeg får kastet dilemmaer på meg til stadighet. Og ofte føles det som at hva jeg velger avgjør om jeg får leve, eller må legge meg ned og dø. Ikke bokstavelig talt, selvsagt. Men jeg føler ofte at livet mitt leves på kanten av et stup. Den dypeste avgrunn er hva som venter meg, skulle jeg trå feil. Heldigvis styres hvert skritt jeg tar av Mannen som har tatt bolig i hjertet mitt. Mannen jeg gav mitt liv til, 11. august dette året.

I natt, da jeg egentlig burde ha sovet, hadde jeg en visjon. Denne var så… jeg vet ikke… bibelsk? apokalyptisk? profetisk? – at jeg ikke føler jeg har annet valg enn å dele den med dere. Så her kommer den:

Jeg lå med lukkede øyne, og så en portal åpne seg. Ut av portalen hoppet en gjeng skapninger. De så litt ut som teenage mutant ninja turtles, bare slankere og høyere. En av skapningene tok frem et stort sverd, og delte hele plassen de stod på inn i to seksjoner. Så listet de seg forsiktig inn på en vei i den høyre seksjonen, nesten som om de balanserte på en tynn fjellhylle. Til slutt kom de ut av den trange veien, ut på en stor gresskledd slette. Det var friskt, grønt gress og masse blomster der. De hoppet og danset lykkelig rundt på den paradisiske engen.

Deretter fikk jeg se hva som skjedde i seksjonen til venstre. Det var flammer der, fortærende ild. Menneskene der skrek av fortvilelse, av håpløs desperasjon. Jeg var nødt til å snakke med Gud om det jeg hadde sett, så jeg på en måte fikk forseglet det. Hvis ikke ville nok min sviktende hukommelse gjøre seg gjeldende. Mens jeg beskrev pinselen i den venstre seksjonen, fikk jeg et nytt bilde. Nå var alle menneskene døde, og de fløt i en elv av blod.

Hva skal man tenke om dette? Jeg har mine tanker, men jeg skal ikke dele de med dere. Jeg lar de små grå – eller er det Gud – få gjøre jobben sin. Glem ikke at tanker har guddommelig inspirasjon og en livs- og verdensforvandlende virkning. Glem ikke hva jeg har brukt to år på å fortelle dere. Hva er det? Jeg skal si det igjen, fordi jeg vet mange er nødt til å få ting inn med teskje:

Hva du velger å gjøre med tankene dine, er indikatoren og katalysatoren for hvor din endelige destinasjon blir. Nå går jeg så langt som å si at meditasjon kan og vil være livbøyen som holder deg oppe, når flommen kommer (sagt svært metafysisk og billedlig).

Nå skal jeg til Oslo og månebarne i det tøffeste plagget jeg har hatt på meg noen gang. Jeg har fått på meg gudinnen min! Ha en fin dag, dere. Og ikke vær redd. Har du funnet denne bloggen og er fast leser av den, er du så godt som bankers. Det var alt!

- MM