28. sep, 2018

Innspurten

Dette livet er herlig og Gud er så fin. Gud er så fin at jeg for det meste bare sitter og gliser som en gærning. De siste tolv timenes åpenbaringer har vært… hva er ordet jeg leter etter? Nei, jeg vet ikke. Men jeg kan si én ting. Min ventetid er over. I syv år – eller var det ni år – har jeg ventet på Herren. Nå kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke lenger venter; at jeg ikke lenger lengter. Stemmen i Hjertet sa at nå snakker han for en gangs skyld sant, angående et evig spørsmål som aldri har latt meg hvile. Uff, dette ble kryptisk. Jeg håper dere tåler det.

Kine Bønnesvar fant en hettegenser med symbolet mitt på ryggen. I løpet av dagen kommer hun hit og gir meg den. Som takk får hun beholde en bok hun låner av meg. En bok om Jomfru Maria. Eller «mamma», som jeg har begynt å kalle henne.

Det er vanskelig å formidle alt som skjer, når Guden og jeg har så mange hemmeligheter. Ting som ikke skal røpes; avsløringer som ikke skal komme før om lenge. Så skriving av blogginnlegg er litt vanskelig. Ikke fordi ordene ikke lastes ned, slik de alltid gjør. Men fordi jeg må skrive på en annen måte enn før, når det er så mye som ikke skal nevnes.

Jeg tror jeg vet når kronen jeg delte bilde av i forrige innlegg skal brukes. Jeg tror det er 11. august neste år. På tiårsdagen for min åndelige fødselsdag – tiårsjubileet til Gud og jeg.

Jeg tror det var alt. Beklager for at jeg ikke skriver mer. Stillhet er gull, er det noen som sier. Jeg går inn i stillheten. Neste innlegg kommer trolig ikke før i slutten av neste uke. Når jeg øver meg på å være stille for dere, kan dere øve dere på å være stille for Gud. Prøv, bare prøv, å meditere. Dere vil ikke angre!

Takk for meg.

- Månebarn