8. okt, 2018

Den allmektige

God aften, kjære alle sammen! Her er jeg igjen, med noen ord til dere. Til å begynne med skal jeg fortelle den morsomme historien om genseren på bildet. For et par uker siden var jeg i Fredrikstad for å høre på et foredrag. Samme kveld spiste jeg en bedre tyrkisk middag på en restaurant i fødebyen min. Der var det en jente som hadde på seg en slik genser. Jeg hadde de mest intense tvangstankene om å skaffe meg genseren. Men da jeg fant den i en nettbutikk, ble jeg skuffet over at prisen var langt høyere enn jeg var villig til å betale for en genser – uansett hvor mye det stod «Andrea Isabel» på den. Jeg sendte link til bestevenn og sa dette var julegavetips. Men skjønte godt at det var litt ambisiøst å tro han ville kjøpe noe så dyrt til meg, selv hvis han spleiset med noen. Dessuten klarte jeg ikke vente til jul. Så jeg spurte Gud, gjentatte ganger, om jeg værsåsnill fikk lov til å kjøpe genseren. Hver eneste gang fikk jeg et kontant nei. Det var først da jeg lette enda litt mer på nettet, at jeg fant en nettbutikk som solgte genseren for 400 kroner billigere enn den jeg først hadde funnet. Det var jo gjennomførbart, tenkte jeg. Og la genseren i størrelse medium i handlekurven min. Men også da sa Gud nei. Jeg var forvirret. Skulle jeg ikke ha denne? Jeg prøvde meg på nytt, og la genseren i størrelse small i handlekurven. Og hva sa Gud? Han sa ja. Jeg måtte bare finne den til rett pris, og i riktig størrelse. To dager senere hentet jeg genseren på posten. Og small var definitivt riktig for min lille kropp. Ikke for å skryte, men han der, altså! *store hjerteøyne*

Jeg må fortelle en annen morsom historie, også. Ettersom jeg er litt handikappet og ikke alltid klarer å gå i butikken, benytter jeg meg av kolonial.no, som leverer matvarer på døren. Forrige uke ble jeg kontaktet av en mann jeg har chattet med en stund, men aldri møtt. Han er fra Romania, men bor i Oslo. Han spurte meg om jeg tror på tegn. «Ja», svarte jeg, og «hvordan det?». Jeg fikk ikke noe svar. Så gikk det fem minutter, og mannen fra kolonial ringte på døren. Jeg låste opp for ham, og han viste meg mobilen sin. Der var ganske riktig ordvekslingen vi akkurat hadde hatt på chat. Det var Dan, eller Daniel, som han egentlig heter. Greit, da var første møte overstått. Vi avtalte å møtes for å bli bedre kjent, og på onsdag kommer han hit. Han vet jo allerede hvor jeg bor. Som svar på spørsmålet om hva dette tegnet skulle bety, svarte jeg at jeg tror Universet vil vi skal bli venner. Han kunne være enig i at det var en plausibel tolkning.

Var det noen som gjettet hvor jeg var på bildet jeg postet tidligere i dag? Jeg kan dele at jeg og min venn Thomas spiste lunsj på Frognerseteren. Av en eller annen grunn var det dit jeg ville. Og Thomas hadde ingenting imot det. Jeg lengtet etter kakaoen der, som jeg har smakt et par ganger før – og som alltid gir meg lyst på mer. Jeg spiste ikke kake, enda de har et rikt og fristende utvalg. I underbevisstheten min visste jeg at jeg har et stort stykke brownies i kjøleskapet. Dermed ble det et rundstykke på den koselige kaféen. Så kan jeg få utløp for søtsuget her hjemme, når det melder seg i løpet av kvelden. Mens jeg var på retreat i helgen synes jeg nesten det var for mye mat. Altfor hyppige måltider, og mye større porsjoner enn jeg er vant til. Ja, for de laget spesielle retter til meg, siden jeg ikke spiser kjøtt. Og da følte jeg liksom at jeg måtte spise opp alt. Jeg gikk rundt og var konstant stappmett. At jeg mediterte ofte og lenge hjalp ikke på, ettersom meditasjon nesten kan sidestilles med spising for meg. Så ble helgen avsluttet med en (helt utrolig god) middag hjemme hos moren min. Med kake til dessert. Månebarnet spiser, dersom det var noen som lurte.

Livet er fint og verden smiler til meg. I morgen er det absolutt ingenting som skjer, annet enn at jeg skal ha en viktig telefonsamtale på kvelden. Jeg kan ikke fortelle hvem jeg skal snakke med eller hva jeg skal snakke om. Det er mye jeg ikke kan dele med dere, nå for tiden. Jeg håper det går bra, at det ikke er noen sårede følelser. Jeg må si jeg hadde litt dårlig samvittighet for at det gikk så lang tid uten at dere hørte fra meg, før jeg kom med noen ord natt til søndag. Det var mine hemmelighetsfulle dager av mystisisme. Jeg er i den modusen fortsatt, og det som står sterkest i bevisstheten min snakker jeg ikke om. Men det er noe… noen… jeg tenker på, som fyller meg med så mange gode følelser at det er rart hjertet ikke eksploderer. Litt etter litt vil alt bli avslørt, avdekket og avklart. Men ikke nå. Det er en tid for alt, og jeg lover dere utfyllende oppdateringer så snart guden tillater det. Mens dere venter får dere nyte de vakre fargene ute og luften som blir stadig kaldere. Og de varme tankene jeg har for dere, mine bønner om hele himmelens velsignelser over livene deres. Takk for dere og takk for meg!

- Månebarn