10. okt, 2018

En liten svipptur innom galskapen

Jeg sitter her hjemme, ganske fornøyd med tilværelsen. I skrivende stund er det tonene fra Placebo med Pure Morning som fyller stuen min. Antrekket for dagen er en grå tights med matchende miniskjørt og en gråblå genser med fugler og en katedral på, fra merket Andrea. Kine kom med denne og en hel haug med andre klær, for noen dager siden. Hun sa hun gjerne skulle beholdt genseren selv. Men ettersom det faktisk står Andrea i nakken på den, følte hun ikke hun kunne gjøre annet enn å gi den til meg. Jeg ble så glad for denne gesten. Enda klesskapet mitt er så fullt at jeg nesten ikke tror det er plass til ett plagg til, får jeg alltid skvist inn nye ting. I min schizofrene forståelse av virkeligheten er walk-in garderoben min rett og slett magisk.

Noe annet som føles litt som magi, er det faktum at jeg oppdager rynker i ansiktet mitt – men som forsvinner kort tid etter at jeg klager over dem til Gud. Jeg vet ikke hvor lenge det kommer til å være slik, og om alderdommen kommer til å vise seg etter hvert. Min største frykt er å bli gammel. I min schizofrene forståelse av virkeligheten er jeg evig ung. Jeg hadde en venninne for noen år siden, som var så fortvilet over rynkene (som faktisk ikke hadde kommet enda, engang) at hun ble innlagt på psykiatrisk sykehus. Det er visst en sinnslidelse, det også. Og nå, når jeg er i mitt trettiende år, kjenner jeg tiden som går og går – og som ubønnhørlig og uvennlig tar meg nærmere og nærmere slutten på livet.

Men! Gud har i flere år sagt denne setningen, nesten uansett hva jeg har sutret over: «Tiden er din beste venn». Som et mantra – som en rød tråd gjennom livet. Jeg skal ikke klage, altså. Å ha en husbond som fjerner rynker gjør hudpleie en hel del billigere enn det kunne vært. Nå må jeg være flink med rutinene mine, så jeg fjerner arrene jeg har i ansiktet etter sikkert femten år med skikkelig hissige kviseangrep. Jeg har det jeg trenger for å fjerne arrene, men av en eller annen grunn utsetter jeg å bruke produktene. Egentlig føler jeg meg fin uansett.

Det er også en ting, faktisk. Gud påstår at min ujevne hud i ansiktet skal være slik, som en kulisse i teaterstykket han skriver. Jeg kunne fortalt dere hvorfor, men det er dessverre i kategorien avsløringer som ikke skal komme enda. Vi har en hel rekke hemmeligheter, Gud og jeg. Men i små, subtile drypp får dere servert de ulike brikkene i puslespillet. Til slutt vil dere se det fulle bildet – og bli slått med ærefrykt av hvor intrikat, hvor genial, hvor kompleks guddommen er.

Så må jeg fortelle noe annet. Jeg har bestemt meg for at det å være forelsket i en mann i kjøtt og blod, ikke to måneder etter min vigsel/konsekrering/løfteavleggelse, engang – er noe i nærheten av galskap. Forelskelse er galskap – eller noe veldig nærliggende. Min psykose og det som alltid tenner min irrasjonelle og ukritiske eufori, er tanken om å finne Jesus i kjøtt og blod. Fordi det i en årrekke har vært menneskelige manifestasjoner av min metafysiske mann som har guidet meg gjennom livet. Jeg skal ikke gi dere en liste over alle disse mennene. Men jeg tror dere har gjettet at Alex har vært en av dem.

Min utfordring er rett og slett å forstå hvordan min metafysiske mann viser seg i mange menneskelige manifestasjoner. At jeg er gift med alle aspekter av skaperverket, av universet, av kosmos – som jeg anser for å være guddommens kropp. Og guddommen tenner følelser av romantisk karater hos meg og (noen ganger) hos disse menneskelige manifestasjonene av mannen, litt slik en mann og en kone føler for hverandre. Det forvirrer meg og vipper meg av pinnen, men jeg er prinsippfast til det siste. Enda jeg lot meg forføre av voldsomme følelser, har jeg ikke brutt sølibatet. Likevel sier jeg til Gud at han er en drittsekk som ikke kan la meg være fornøyd med å være (noe i nærheten av) en nonne. Da smiler han og ber meg nyte reisen, leve livet i indifferens – uten å ta stilling til om det som skjer er bra og dårlig.

Om litt over en time kommer det en mann på besøk. En mann jeg tror er snill, uten at jeg har en eneste tanke om at han er guden. Jeg skal servere ham vegetariske nuggets som minner om kylling. Så var han grei nok til å gå i butikken for meg, og kjøpe det jeg mangler til middagen. Leiligheten ser ryddig og ordentlig ut, matlysten er på plass og humøret er det ingenting å klage på. Jeg ønsker dere en riktig fin onsdag ettermiddag og kveld. Glem ikke hvor godt livet kan være – med de rette brillene på. Mine er hjerteformet, og gir virkeligheten et lyserødt skjær. At jeg har mine små dypdykk i galskapens dimensjoner er egentlig helt greit. Det er jo så deilig her nede! *smiler og blunker skøyeraktig til dere*

- Månebarn