11. okt, 2018

Du har aldri sviktet

Det er ellevte oktober. Hvilket betyr at det er nøyaktig to måneder siden jeg avla de evige løfter – løftene om troskap, hellighet, kyskhet og enhet med Den Ene, Jesus Kristus. Jeg skal ikke si jeg ikke koser meg, for jeg gjør det. Men livet, altså. Livet er så humpete, svingete, bølgete og turbulent at jeg nesten føler nervene er i ferd med å ta knekken på meg. Han sa aldri det kom til å være lett. Men gøy, det har han alltid bedyret at livet skal være. Og jeg har det faktisk gøy, her jeg vandrer på en ferdiglagt sti fullstendig blottet for fri vilje. «Elsk din skjebne», har gått igjen de siste ukene. Man skal elske sin skjebne, selv når skjebnen serverer deg hjertesorg og fortvilelse. Mine små visitter inn i de desperate landskap betaler seg i form av gleder som langt overgår mine forventninger. Det er – når alt kommer til alt – glede, lykke, håp, kjærlighet og frihet som står sterkest i bevisstheten min. Når jeg er så sikker på at stien er ferdiglagt, og at han som legger veien for meg virkelig bare vil meg vel, – er det ikke så ille å besøke vonde og mørke stemninger fra tid til annen.

Det er ganske vanskelig å dele litt, men ikke alt, enda så gjerne jeg vil. For å gjøre en lang historie kort, har jeg forelsket meg i den siste «Jesusen». Og innsett at vedkommende ikke var Jesus. Da er jeg kanskje rustet for et liv med den virkelige Jesus. Altså stemmen i hjertet mitt. Min galskap er rett og slett denne: At Jesus også er en mann i kjøtt og blod. At det fins en person i verden som gir Stemmen i Hjertet et ansikt – en kropp. Om han fins eller ikke, har blitt mer og mer avklart for min egen del. Men å dele det med dere – det skjer nok ikke med det første. Jeg er uansett glad dere titter innom her og leser om livet som bruden til Guden, om enn så mangelfull informasjonen jeg gir dere er.

Hva skal jeg fortelle om dagen min i dag? Jeg kan dele hva jeg har på meg. Det er et hvitt foldeskjørt med høyt liv og en hvit- og svartstripet kort genser med rosebroderier på ermene. Så har jeg på hvit strømpebukse. Da jeg var ute tidligere i dag matchet jeg antrekket med sorte og rosa Mary Jane-sko med rosemønster, og en helt fantastisk rosa kåpe som alltid høster en rekke komplimenter. Jeg er så fornøyd med antrekket at jeg tenker jeg bruker det i morgen også. Kanskje jeg får noen til å ta bilde av meg, så dere får se. Akkurat hva jeg skal i morgen er litt uavklart. Men jeg tror det involverer Foodora-middag på Majorstuen, uten at jeg kan si det med sikkerhet.

Sist jeg skrev til dere fortalte jeg om mannen som skulle komme på besøk. Daniel, som han heter, kom som avtalt. Og vi hadde en kjempefin kveld sammen. Jeg klarte å være en god vertinne og lage mat som gikk ned. Han kom med nesten en halv kilo sjokolade. Og tre flasker med soyasaus. Så ble vi sittende her i den koselige stuen min og prate i et par gode timer. Han hadde mye klokt på hjertet, og samtalen fløt fint og uanstrengt – enda den foregikk på engelsk. Det var ikke et hinder, egentlig. Og jeg tror så absolutt vi kommer til å møtes igjen.

Smykket på bildet fikk jeg i posten i dag. Ser dere hva det er? En engel! Det var min gode internettvenn Wesley som sendte det. Jeg kaller ham «Wez the Wizard», mens han selv liker å bruke aliaset «World Wide Wez». Wesley og jeg pleier å ha lange videosamtaler sammen, og vi deler om livets små og store øyeblikk med hverandre. Vi kom i kontakt over et klokt sitat han postet i en spirituell gruppe. «Lever du livet lenge nok på kanten, forstår du til slutt at ‘kanten’ ikke finnes». Dette resonnerte så sterkt med meg at jeg spurte om jeg fikk bruke det i boken min. Det fikk jeg lov til. Sitatet hans har bidratt til å roe mine ødelagte nerver når havet har stormet som verst. «Kanten finnes ikke» kan være det samme som å si at «du vandrer på en ferdiglagt sti og han som legger veien vil deg bare vel». Eller at «han som styrer hvert minste skritt du tar, vet veldig godt hva han driver med».

Kapteinen på denne skuta er virkelig bare god. Jeg tror det er gjennom erfaringer av at han ikke er god, at jeg forstår hvordan selv det som kan fremstå som vondt og vanskelig, tøft og tungt, egentlig bare er uttrykk for Guds godhet – ispedd fandenivoldskhet og helsprøtt geni. Å anerkjenne det vonde som leksjoner i Guds godhet, er kjernen i mystisismen. Å forstå hvordan hver minste, lille utfordring er der for å foredle og lutre meg, så jeg blir den diamanten. Å bli kjent med Jesus er ikke gjort over natten. For meg har det tatt ni år. Å si at «kanten ikke finnes» gir gjenlyd i livet mitt i form av en liten strofe fra Oceans – Where Feet May Fail, som jeg fortsatt anser for å være min kontemplasjonssang nummer én. Nemlig dette: «You’ve never failed, and you won’t start now».

Hva kommer nå? Jeg skal meditere. Det burde dere også gjøre. Takk for meg og takk for dere – og store klemmer fra et Månebarn som ikke føler seg som noe annet enn Guds lille kosekanin!