12. okt, 2018

Veivisdom

Jeg har vært hos Pateren nå – og skriftet mine synder. Det var ikke så mange av dem, men det lille jeg hadde å komme med var desto alvorlig. Jeg har bare gode ting å si om min katolske skriftefar, min veileder og presten som har fulgt meg gjennom den katolske biten av vandringen min med Gud. For det var jo ikke slik at jeg plutselig begynte å tro på Gud, og umiddelbart bestemte meg for å bli katolikk. Men fra jeg fant ut at katolisismen var retningen for meg, til nå i dag – er det altså denne Pateren jeg har forholdt meg til. Nå når jeg tenker på det, blir jeg nesten litt rørt. At jeg var så heldig å komme i kontakt med en som forstår så mye, som anerkjenner dyp spiritualitet, mystisisme og ekte kjærlighet til Jesus. I sommer snakket jeg med to nonner i to forskjellige klostre, og begge to trakk frem akkurat denne Pateren som en av de beste jeg kunne hatt som min veileder, i mine eremittiske bestrebelser. Eller «nonning for viderekomne», som jeg spøkefullt kaller det.

Ja, på alle måter er jeg velsignet. Velsignet på grensen til det absurde. Jeg er velsignet med de mest fantastiske menneskene i livet mitt, jeg er velsignet med et trygt hjem som oser god energi, jeg er velsignet med evnen til å kose meg – selv i vonde sinnsstemninger. Jeg er velsignet med veien. Veien som legges for meg – og som jeg bare skal vandre tillitsfullt og lykkelig på. Visste dere at det som innledet hele denne vandringen var veiarbeider ved Kolsås i Bærum? Det er vanskelig å forklare, og jeg skal ikke forsøke å få dere til å forstå. Men det var altså signalgule biler med et bilde av en sint grevling som var viklet inn i flokete veibaner – med teksten «VI LEGGER VEIEN FOR DEG». Dette var altså 11. august 2009, dagen som snudde opp-ned på livet mitt.

Så har årene gått. Hvert eneste år har jeg markert 11. august som et jubileum, en merkedag, en ny bursdag. 11. august for to år siden ble jeg for første gang klar over hvem Alex er for meg. Det var den dagen jeg snakket om Platons huleliknelse på en videoblogg, og han skrev et utfyllende innlegg om det samme på sin egen nettside. Det kan dere forresten lese her. Mannen er ikke så verst med pennen. Jeg deler nå en liten tekst han sendte til meg for noen dager siden, med tillatelse til å poste det på bloggen:

Ikke søk noen annen tilstand enn den du er i akkurat nå. "Saligheten" er der hele tiden.

Alle aspekter av livet, i denne menneske-opplevelsen, er der for en grunn. Du når ikke den høyeste toppen over skyene før du har gått opp den stien du skal!​

Det er din sti, og den er ment bare for deg. Ingen annen kan vise deg den riktige veien enn deg selv.​

Bare følg stien! Visdommen blir til mens du går.​

Kall det "veivisdom".

Jeg synes det er kloke ord; ord som svarer til mine egne tanker. Det er ofte slik med Alex og jeg. At det han sier eller gjør – det som skjer i livet hans – svarer til det jeg sier eller gjør, ting som skjer i mitt liv. Et eksempel skjedde her om dagen. Jeg chattet med Wesley, min online-venn jeg fortalte dere om i går. Jeg gav ham et godt råd, mens jeg selv var i dype tanker om mine egne prøvelser. Nesten i samme øyeblikk som jeg sendte det gode rådet til Wes, sendte Alex meg så godt som akkurat den samme beskjeden – i litt andre ordelag. Alex og min felles bekjente Kim – som er et synsk medium og en direkte kanal for Guds stemme – fikk faktisk denne beskjeden fra Gud, sist jeg ba om en reading: At jeg og Alex er veldig like. Er det én person i livet mitt jeg er spesielt takknemlig for, så er det Alex. Eller Himmelmannen, som han heter i hodet mitt.

Det er en annen viktig person i livet mitt jeg elsker så jeg nesten blir litt forvirret av det. Disse to, Alex og den ikke navngitte bestevennen min, sitter på to gulltroner i hjertet mitt. Og fordi jeg er dama til Gud, og lever livet uten en fysisk mann i kjøtt og blod, kan jeg ha to Menn i mitt Liv. Etter den småpsykotiske opplevelsen av å være forelska i en Jesus som på ingen måte var Jesus, etter å ha skriftet det hele for presten, etter å ha gjort den boten presten påla meg – kan jeg nå, dagen etter mitt tomånedersjubileum, med hånden på hjertet si jeg er klar for dette. At det vil komme flere prøvelser, fristelser og utfordringer, kan jeg være helt sikker på. Men… noe av det klokeste Gud sier til meg, er dette: Prøvelsene må svare til ferdighetene. Så det at jeg møter mye motstand, er egentlig bare tillitserklæringer fra Gud. Akkurat.

- Månebarn