14. okt, 2018

Gjennombrudd

Nå er klokken 4 på natten. Og for en natt det har vært! Jeg har hatt et enormt gjennombrudd. Kommet til en forståelse som har vært svært nødvendig – men som det aldri har vært tiden for. Ikke før nå. La meg prøve å forklare. Eller… nei. Det nytter ikke å prøve å forklare. For skulle jeg forsøkt, ville jeg vært nødt til å utlevere hvor spik, spenna gæren jeg egentlig er. Eller… har vært. For gjennombruddet handler om å legge tvangstanker og psykoser til side. Å innse en ting – en svært viktig innsikt – som Gud aldri har latt meg komme frem til, før nå. Det handler om den fysiske manifestasjonen av min metafysiske mann. Og det at en slik manifestasjon aldri vil komme. Jeg har rett og slett innsett at en Jesus i kjøtt og blod ikke kommer til å dukke opp i livet mitt. Hadde denne innsikten kommet for en uke siden, ville jeg blitt knust. Men nå… nå føler jeg meg bare lettet.

Det er mye ved dette første avsnittet jeg kunne utbrodert – malt videre på. Men jeg lar alt det usagte være usagt; jeg lar tankene deres fylle inn de tomme feltene. Så kan jeg heller fortelle om hva som har skjedd på lørdagskvelden, på det rent fysiske plan. Rundt 21 fikk jeg besøk av en god venninne. Hun hadde med seg frossenpizza. Men jeg glemte å fortelle henne at jeg ikke spiser kjøtt, så da ble det bare hun som spiste. Det gjorde meg ikke så mye, og nå har jeg en halv Grandiosa i fryseren, dersom jeg skulle få noen sultne gjester på besøk. Etter en liten stund tok en annen venninne kontakt. Hun lurte på om det fantes noen barer på Stabekk. Jeg fortalte henne at det ligger en restaurant her, som serverer øl og vin og hva enn man skulle ønske. Da spurte venninnen min om jeg ville ta et par glass med henne. Jeg hadde jo besøk, så jeg spurte hun som var her om det var noe hun ville være med på. Det ville hun, og etter kort tid hadde jeg hoppet ut av pysjen og fått på meg et søtt antrekk og sminke.

Så kom den andre venninnen min, og alle tre gikk sammen opp den korte bakken til restauranten. På Google stod det at de stengte 00:30. Men det stemte visst ikke. Likevel fikk vi sittet der i rundt tre kvarter, før vi ble kastet ut. På den tiden hadde vi noen ganske interessante samtaler, og jeg syntes det var hyggelig at disse to jentene gikk så godt sammen. De hadde ikke møtt hverandre før. Men jeg tror ikke det er noe i veien for at vi kan samles på den måten flere ganger.

Dere lurer kanskje på hva som har skjedd med mitt avhold og min edruelighet. Vel, av en eller annen grunn føler jeg ikke lenger at det å ha en nullgrense for alkohol er det viktigste jeg gjør for Gud. Det skal sies at jeg spurte Gud før jeg takket ja til å bli med ut. Og hadde jeg fått et «nei» ville jeg ikke gjort det. Men Gud sa «ja», og da kunne jeg med god samvittighet drikke to glass rødvin. Det var egentlig besøket jeg hadde på onsdag som førte til at jeg bestemte meg for å slakke litt på reglene mine. Daniel hadde nemlig med seg en flaske rødvin. Så skjedde det noe som gjorde meg superstressa – noe jeg ikke skal utdype. Men da var det godt å få et glass (ok, egentlig halvannet glass). Daniel var forøvrig ikke noe annet enn søt og respektfull, og det som fikk meg til å drikke vin handlet ikke om ham.

Kanskje er det litt slik at min nye forståelse av Hvem «mannen i mitt liv» egentlig er, gjør at all renheten og helligheten jeg trenger allerede finnes i livet mitt. At det å ikke drikke alkohol ble litt som smør på flesk. Eller sagt med bonusmammas ord: «Du trenger ikke være mer katolsk enn Paven». Det er ikke med dette sagt at jeg skal ha sanseløse fyllekuler og danse uten BH så puppene flyr i alle retninger. Sier hun og ler litt av seg selv. Det var faktisk en drøm jeg hadde for mange år siden – en drøm som ble bakteppe for mine prinsipper om å aldri drikke alkohol igjen. I drømmen var det altså noen som filmet meg mens jeg danset uten klær på overkroppen, og filmen havnet naturligvis på YouTube. Det skal sies at jeg var superkjendis i drømmen. Tror ikke en slik video hadde vært av interesse for noen, sånn som ting er nå. Men det er likevel lurt å ikke drikke meg så full at jeg mister kontrollen. Man vet jo aldri når man blir kjendis…!

Greit, klokka tikker seg nærmere og nærmere 5. Og klokken på veggen min i stuen tikker så høyt at jeg blir gal! Det har den altså gjort i rundt ett år. Men nå føler jeg tiden har kommet for å ta ut batteriet. Stoppe tiden, kan man si. Får spørre Alex om han kan hjelpe meg med det, når han kommer hit om ganske nøyaktig tolv timer. Nå skal jeg sove. Månebarnske klemmer sendes i deres retning. Takk for meg og takk for dere. Og god natt!

- Andrea Isabel