18. okt, 2018

Intensivering

«[…] Å få det kakestykket, var som å spille på en sånn maskin med en krok hvor du fisker opp gaver – og fiske opp en uvurderlig skatt.

Hva er skatten, da?

Sannheten om Hvem Jeg Er.

Du fisket opp en arbeidskontrakt. For er det ikke litt slik at du ikke føler du har fått en jobb, før du har en konkret kontrakt?

Det var en morsom måte å fremstille det på.

Jeg er nå ganske morsom, hvis du ikke visste det ;D»

Min husbond – komikeren. Denne dagen har vært helt utrolig. Og klokka er bare 10. Jeg kan ikke dele med dere hva som har gjort dagen utrolig. Men kjøper dere boken min, lister jeg opp små og store kakestykker denne viktige merkedagen har gitt meg. Jeg sier «merkedag», fordi det var det bestevenn sa da jeg sendte ham bilde av årets første julebrus(!)

Jeg skal prøve å være konkret og konsis, og ikke kryptisk og full av «jeg sier ‘a’, men ikke søren om jeg gir dere flere bokstaver». Natten ble tilbragt i dyp kontemplasjon. Jeg og Yeshua utvekslet nesten ikke ett ord med hverandre, bortsett fra i boken jeg nå har skrevet 15 kapitler av. Det var et lite utdrag fra kapittel 15 jeg delte med dere nå. Av en eller annen grunn føler jeg det skal være 18 kapitler til sammen. Hvilket betyr at jeg nærmer meg mållinjen. Men å sende manuskriptet til et forlag, å prøve å få den gitt ut – det skremmer meg så mye at jeg nesten ikke får puste. For i boken er jeg ikke kryptisk og hemmelighetsfull. Allerede på den første siden utleverer jeg min største hemmelighet. For å unngå å gå rundt grøten; for å sette halen på elefanten i rommet først som sist.

Men den elefanten. Den er der nå, så sterkt og så tydelig at det føles helt irrelevant om noen andre enn meg ser den. Æsj, der var jeg kryptisk igjen… beklager.

I går kveld så jeg ferdig Sailor Moon Crystal, som er en remake av den populære japanske tegneserien fra 90-tallet. Nå vil jeg se hele originalen, som er på et betydelig antall episoder. Usagi har flyttet inn i hjertet mitt, og jeg har en sterk følelse av at våre skjebner ikke er så veldig forskjellige. Men å ta stilling til om jeg har en Mamoru i livet mitt eller ikke, det har jeg sluttet med. Mamoru er altså Usagis eneste ene og deiligste kjære. Sammen lever de i tusen år og regjerer klokt og vennlig over den utopiske fremtiden. Er noen superinteressert i hva Månebarnet interesserer seg for, kan dere finne alt av episoder på kissanime.

Ja, så er jeg fortsatt syk som bare pokker. Men jeg måtte i butikken i dag. Dermed tok jeg på meg jeans og en t-skjorte med nettopp Usagi på, og teksten «WHO RUN THE WORLD?». Jeg tok med stokken, som jeg alltid gjør når jeg går ut. Så svinset jeg rundt på Kiwi uten å trenge stokken ett sekund, og kom glad og fornøyd tilbake til blokken min – med blant annet julebrus i posen. Der stod postbudet, som jeg aldri har møtt før. Jeg ble stående ved inngangen for å se om han puttet noe i min postkasse. Følte jeg måtte si noe, så jeg sa jeg bare ventet for å se om det var post til meg. Da spurte han hvem jeg var, og jeg sa «Andrea». Han sa det ikke var noe til meg i dag, men at han hadde lagt merke til at jeg får svært mange pakker. Jeg kunne ikke si noe annet enn hva sant er – at jeg har et shoppeproblem. Denne måneden hadde jeg klart å få pengene til å holde akkurat, men jeg måtte spørre den snille pappaen min om 50 kroner så jeg kunne kjøpe middag. Han var ikke uvillig til å hjelpe meg, enda han vet hvor skjødesløs jeg kan være og alltid ber meg husholdere med pengene. Men når jeg bare trengte 50 kroner for å klare meg til mer penger var på konto, synes jeg ikke det er så ille. Det skal sies at han gav meg litt mer enn 50. Han er virkelig Kosmos’ beste, han der.

Nå venter jeg på at Norsk Tipping skal ringe. Bestevenn har nesten tvunget meg til å melde meg på deres nyeste greie – telefonvekking. Du plotter inn telefonnummer og hvilken tid du vil de skal ringe deg. De fleste blir vekket av en automatisk beskjed, men noen få heldige blir vekket av ekte mennesker som gir bort relativt store pengesummer. Vinner jeg i dag skal jeg som noe av det første jeg gjør Vippse noen kroner til papsen. Det er det minste jeg kan gjøre. Ja, så skal jeg sove. Jeg avslutter med nok et bittelite utdrag fra boken min, skrevet i dag:

«Så, frøken, er du klar for intensivering av de metafysiske kakestykkene? Dette var bare en bitteliten forsmak.

Er det mer?

Med Gud er det alltid mer :)»

AI & JK -