22. okt, 2018

Kanten

Denne dagen har vært noe av det rareste reisen min har frembragt – noengang. Og jeg har, igjen, erfart hvordan jeg beveger meg på den fine skillelinjen mellom hva som kan regnes for å være normalt, sunt og akseptabelt for en Stiftseremitt – og det reneste vanvidd ispedd en god dose blasfemi. Dette bildet har jeg delt før, men jeg liker det så godt og føler det beskriver min himmelske vandring med Han som styrer og ordner – at jeg velger å bruke det som illustrasjon for denne teksten. Akkurat hva jeg skal skrive om, har jeg ikke helt klart for meg. Det er den samme fremgangsmåten som alltid når jeg skriver til dere; jeg laster ned ordene fra min utømmelige inspirasjonskilde, og skriver uten en eneste tanke.

Tankene mine er en smule forvirrende, akkurat som sist jeg skrev til dere. Men med nok søvn klarer jeg å skille mellom de tankene som holder skuta flytende, og de som vitner om faretruende farvann kun plassert der for å la meg erfare at nei, skuta kan ikke synke. Igjen minner jeg dere på det vakre sitatet min gode onlinevenn Wes kløktig klarte å konkretisere virkeligheten med Gud gjennom: «Lever du livet lenge nok på kanten, forstår du til slutt at ‘kanten’ ikke finnes».

Den kanten er for meg det som skiller den blå delen av denne tegningen fra den sorte. Javisst finnes ‘kanten’. Den er der som en stadig påminnelse om hvor jeg har vært. Men om jeg skal tilbake til denne mørke virkeligheten hvor «blomstrende» og «positiv» er alt annet enn positive ord (les: «blomstrende psykose» og «positiv for cannabis»), det har jeg veldig lite tro på. Så javisst beveger jeg meg på en kant for hva som er normalt, sunt og akseptabelt for en som har lovet Jesus evig troskap, et liv i renhet og hellighet, og en livsvei hvor kun de friske tankene får grobunn. Men det er når jeg vet at der føttene svikter faktisk er mitt hjemsted – min endelige destinasjon – at jeg kan balansere på denne kanten og vite at svikter føttene, så er også det orkestrert av Han som styrer og ordner.

På det rent konkrete plan har det hyggeligste ved denne dagen vært samtalen jeg hadde med den kloke og gode sykehuspresten tidligere i dag. Det er automatskriving, og så er det automatsnakking. Og sistnevnte var i aller høyeste grad virksom da vi pratet sammen. Akkurat hva vi snakket om er ikke for internetts ører, men jeg kan dele at samtalen var et skikkelig boost for selvtilliten og min følelse av å være viljeløs og styrt av Gud. Jeg var på Rehabiliteringspoliklinikken – uten å få den forhatte sprøyten med antipsykotiske medisiner. Hvorfor har jeg enda ikke fått den? Spør ikke meg. Jeg er langt på overtid, og jeg tror psykiateren er ganske urolig for mitt mentale velbefinnende. I stedet for å få sprøyte ble jeg kjørt i taxi til Bærum sykehus for å ta blodprøver, siden jeg fortsatt er syk. Blodprøvene var fine, så da er det nok ikke noe i veien for at injeksjonen kan settes en av de nærmeste dagene.

Men nå erfarer jeg at min egen bevissthets evne til å snappe meg ut av destruktive forestillinger og det som er unormalt, usunt og uakseptabelt for en sånn en som meg, er vel så bra som Olanzapin, som legemiddelet jeg blir påtvunget heter. Kanskje er det en kombo, kanskje jobber tankene og depotinjeksjonene sammen for å holde meg på ‘kanten’, å sørge for at den mørke virkeligheten aldri tar så stor plass at det eneste fornuftige å gjøre er å legge meg inn.

Jeg var på Blakstad her om dagen. Ikke som pasient, men som besøkende. Var det noensinne et element av å være koselig der tidligere, er det helt forsvunnet nå. Selv avdelingen jeg kjente så godt, er borte. ‘Kanten’ finnes ikke – og jeg skal ikke tilbake til gehenna. Aldri noen gang! Da psykiateren på Rehabiliteringspoliklinikken fortalte meg at jeg skulle bli kjørt i taxi til sykehuset, ble jeg til å begynne med svært skeptisk. «Da snakker vi om Bærum sykehus, og ikke Blakstad?», spurte jeg henne – uten helt å kunne stole på at det hun svarte var sant. Selv da jeg satt meg inn i taxien måtte jeg bare spørre, for å være sikker, om vi skulle til Bærum sykehus, og at jeg ikke var blitt lurt.

«Brent barn skyr ilden», er det noe som heter. For det har faktisk skjedd, ved gjentatte anledninger, at jeg har blitt lurt på den måten. Det skal sies at det ikke er legene som har stått for luringen, men mennesker i livet mitt som har påstått at det var noe helt annet vi skulle gjøre. Det har gjort uopprettelig skade, og den dag i dag er det alltid med en liten dose tvil at jeg møter for eksempel moren min på lunsj eller kaffe, kort tid etter at hun har gitt uttrykk for at hun er bekymret for om jeg faktisk har snublet, og befinner meg på feil side av ‘kanten’.

Ikke et vondt ord om moren min, altså. Hun er flott og jeg er veldig glad i henne. At mennesker i livet mitt har oppfattet tankene mine som noe feil, noe som er så feil at jeg må låses inne og stues bort – det kommer likevel aldri til å slutte å gjøre vondt. Heldigvis har jeg, i min forståelse av Gud, Universet og virkeligheten, lært meg å elske også de negative tankene mennesker rundt meg har om meg. I min forståelse av Gud, Universet og virkeligheten, fins det ingen tanker Gud ikke står bak. Alt er et dramaturgisk mesterverk med verdens frelse som mål. Det er Månebarnets filosofi i et nøtteskall. Eller bare #månebarning101.