4. nov, 2018

I en rus

Jeg har visst glemt at jeg er en blogger. Beklager for det. I to psykotiske uker glemte jeg også at jeg er en nonne. Nå er det skriftet for presten, jeg fikk absolusjon, og min bot er betalt etter tre «Hill deg, Maria» og en «Fadervår». Gjør det nå, så skriver jeg mer.

*atonement*

Så hei! Her har dere meg. Gladere enn på lenge. Det sier litt, for jeg føler livet er en evig gledesrus for tiden. Greit nok, så har jeg noen helt vanvittige runder på urolig hav; stormende følelser og tanker som til tider lammer meg fullstendig. Men jeg har en sånn utrolig evne til å alltid holde hodet over vannet. Det er vel den ‘kanten’ som førte meg til Wes, sitatet hans som virkelig resonnerte med meg, og som ble utgangspunkt for en ganske interessant relasjon. Jeg deler det igjen:

«Lever du livet lenge nok på kanten, forstår du til slutt at ‘kanten’ ikke finnes».

Wes… Hva skal jeg si om ham? Han er en ordtryllekunstner, såpass kan jeg dele. Han har også en slags gave, når det kommer til automatskrift og kanalisering. Der jeg skriver dialog, skriver han poesi. Og diktene hans – ordene hans – er til velsignelse for så utrolig mange mennesker. Han hjelper bekjente ut av rusens demoner, han bidrar til at folk får «skikk på livet sitt»; han er et lys hvor enn han går. Å ha blitt kjent med ham har virkelig vært til berikelse.

Og nå har jeg lyst til å møte ham. Det er mulig det skjer, i en ikke så fjern fremtid. Men detaljer om det kommer ikke på en stund. Det er mye som må klareres. Prestens godkjenning har jeg fått, så da er én viktig detalj på plass. Men nok om det.

Boken er ferdig. Jeg har i utgangspunktet fått godkjenning til å sende den til et forlag. Skal bare dele konklusjonen min med presten, så han får et lite bilde av hvordan samtalen foregår. Hva er konklusjonen? «Jesus Kristus, jeg velger deg!!». For er det ikke litt slik at hele min skriveprosess dreier seg om «hvem» som er Mannen med stor M?

Konklusjonen er altså at en Jesus i kjøtt og blod aldri vil dukke opp i livet mitt. Jeg spoiler svaret på spørsmålet jeg har stilt Universet i åtte år. Men veien for å komme til dette svaret er mildt sagt fengslende. Hvis du tåler galskap og en smule blasfemiske fremstillinger. Hjertesmerter og euforiske øyeblikk på grensen til å være rusa. «Rusa på livet», «rusa på Jesus» og i en kontinuerlig følelse av å ha tatt en pille som aldri slutter å virke.

I morgen har jeg en hyggelig avtale. Papsen min har skrevet en bok. Vel, papsen min har skrevet en rekke bøker. Men denne er vel et slags hjertebarn for ham. Denne har han og bestekompisen hans brukt de siste seks årene på å skrive. Og i morgen er det boklansering på forlaget som gir ut boken. Jeg skal stæshe meg opp skikkelig og ta med en av favorittene mine på arrangementet. Hvem av favorittene mine er det? Himmelmannen, selvsagt.

Men nå, i kveld, skal jeg møte en annen favoritt. Mannen som er en rød tråd gjennom hele skriveprosessen. Mannen som «var» Jesus i livet mitt i lang, lang tid. Mannen som har tent flammen; det brennende ønsket om å finne denne menneskelige manifestasjonen av Mannen. Jeg kan ikke si annet enn at dette livet er så spennende og så artig, at de små og ubehagelige opplevelsene av at hele min virkelighet raser sammen rundt meg; at jeg bare kan kravle tilbake inn i hulen; legge meg ned og dø – bare er krydder som piffer opp hverdagen.

Hva er vel livet uten kontraster? Javisst beveger jeg meg på kanten av et stup. Men igjen: Kanten finnes ikke! Sitat World Wide Wez.

- Månebarn