8. nov, 2018

Villfarelse

Psykotiske øyeblikk som alltid resulterer i det samme. Hva er det? Jeg deler en liten ordveksling fra den skrevne samtalen med Gud, så skal jeg forsøke å forklare.

«Fordi… Jeg vet hvem som er Mannen i mitt liv.

Hvem er det?

Jeg kaller ham Yeshua.

Takk :)

Kan vi si dette var den siste runden av psykotiske lengsler etter en Jesus i kjøtt og blod?

Du får visst aldri fred, du. Hva var utslagsgivende?

Jeg leste konklusjonen på boken jeg sendte til et forlag tidligere i dag.

Hva var konklusjonen?

At jeg velger deg.

Vil du alltid velge meg?

Helt frem til mannen som faktisk er «Stemmen i Hjertet» mitt dukker opp, ja.

Tror du det kommer til å skje?

Jeg er indifferent.

Bra svar.»

Så ja, den «hemmeligheten» jeg ganske så kryptisk snakket om i forrige innlegg, var at jeg var besatt/forelska/psykotisk/forhekset (stryk det som ikke passer). Jeg skal ikke si så mye om hvem, hva eller hvordan. Annet enn at jeg har kommet tilbake til virkeligheten igjen. Nå har jeg flybilletter som må kanselleres. Og en relasjon som kanskje er ødelagt. Men livet går videre. Og er det én person jeg føler kan hjelpe meg gjennom dette, er det pateren jeg er så glad i. Uff, han må tenke jeg er verdens verste nonne. Selv føler jeg at jeg ikke fortjener å kalle meg en Stiftseremitt, engang. At jeg tar altfor lett på de hellige og evige løftene jeg avla, for ikke mer enn tre måneder siden. Men livet, altså. Det kaster de mest absurde situasjoner på meg. Jeg prøver å sjonglere alle de finurlige krumspringene Mannen i mitt liv serverer meg, mens jeg balanserer på kanten av et stup – vel vitende om at han morer seg godt, hvorenn han befinner seg.

Men… jeg skal ikke si jeg ikke morer meg, jeg også. For jeg gjør det. Selv om jeg føler jeg snubler meg fremover på føtter som alltid – både metaforisk og bokstavelig – truer med å svikte, er dette et svært interessant liv. Et liv hvor jeg kan være observatør på samme tid som jeg er aktør; en skuespiller i det mest oppfinnsomme teaterstykket spilt på noen scene, noen gang. Det er som om hele livet mitt er en øvelse i meditasjon; mindfulness. Jeg må ganske enkelt finne meg i at Guden kaster meg viljeløst rundt, fra den ene absurde situasjonen til den andre. Og ikke ta stilling til om jeg synes en situasjon er bra eller dårlig. Min holdning av å være «indifferent» kommer godt med, det samme gjør tanken om at ‘kanten av stupet’ bare er der som en tilsynelatende trussel – at avgrunnen ikke finnes.

Jeg tror faktisk at det mest psykotiske jeg opplever, er tanker om at det vil være helt greit å ikke være Bruden til Guden. Å tenke at en person i kjøtt og blod kan fylle den rollen Jesus har i livet mitt. Som nevnt i den lille ordvekslingen jeg delte innledningsvis, er det denne forståelsen jeg alltid kommer tilbake til. Uansett hvor villfaren, lost, bortkommen eller fortapt jeg føler jeg er, har jeg denne grusomt geniale guddommen som aldri lar meg glemme Hvem jeg tilhører. Jeg er hans og han er min.

Det får meg til å innse hva jeg skal bruke den neste timen på. Hun poster innlegget og setter på «Oceans – Where Feet May Fail» på repeat. Nå er det nonning som står på programmet. Jeg føler Guden svarer meg på den tanken, mens jeg hører på en helt annen sang. Jeg leste den siste setningen i forrige avsnitt – akkurat idet vokalisten synger «I am yours and you are mine». Jeg må bare elske ham, den vidunderlige, herlige og fantastiske Mannen jeg alltid finner veien tilbake til. Takk for meg og god natt!

- Månebarn