14. nov, 2018

En liten djevel

Praten jeg hadde med Gud i det skrevne dokumentet, satt langt inne. Ikke fordi Gud ikke allerede vet alt hva jeg har å si. Men jeg har brukt hele dagen på å kvinne meg opp for å snakke med han jeg giftet meg med. Han hadde naturligvis gode innspill og belyste mine kriser på en slik måte at de sluttet å være «kriser». Alle mine store katastrofer og kriser er bagateller, når jeg drøfter det med Stemmen i Hjertet. Ikke «bagateller», engang. Igjen og igjen blir jeg stilt ovenfor en kjernesannhet ved Månebarnet. Hva da? At Guden forfatter et finurlig, fantastisk og fenomenalt teaterstykke, med meg i hovedrollen. Det mangler ikke på action i livet mitt, for å si det sånn. Og litt etter litt lærer jeg meg å ikke ta stilling til om det som skjer er bra eller dårlig. Alt er elementer som skal være med – alt for den dramatiske effekten. Så hva enn jeg stresser over, disse tingene som fremstår som min sikre undergang, men som alltid viser seg å bare være Gud som leker genial gærning – er ikke annet enn dramatiske virkemidler i et liv som aldri slutter å overraske.

I dag tar jeg meg en velfortjent stilledag. Akkurat nå har jeg ikke på musikk, engang. Jeg sitter i sofaen og titter bort på det ene bildet mitt av Jesus, som er en sentral del av alterveggen min. Det er en hel del jeg burde få gjort. Men jeg er nå engang dronning av prokrastinering, så søppeltømming, oppvask og husvask får komme senere. Jeg føler mest av alt for å sitte stille og se på Kongenes Konge resten av kvelden. Det er en kontrast til tempoet livet har hatt de siste dagene. Min største utfordring er rett og slett å begrense sosial kontakt. Slik at jeg kan leve ut nonnedrømmen – fungere som Bruden til Guden på heltid. Det er vanskeligere enn dere skulle trodd. Å være så komfortabel med ensomhet at du bevisst velger å ha hele dager, ja kanskje flere etter hverandre, uten å møte en sjel. Det er nemlig i stillingsbeskrivelsen, for den livsstilen jeg har valgt. Men ja, jeg klarer aldri helt å finne den balansegangen.

I den grad jeg er en nonne, er jeg en svært kontrastfylt en, som sådan. Jeg har mine ønsker og drømmer om å være et hellig tempel for Gud. Men jeg har også en liten djevel i meg, en sånn en som mange religiøse prøver å undertrykke. Jeg klarer ikke å legge mine «gi faen i alt» øyeblikk til side; jeg klarer ikke å etterstrebe han jeg giftet meg med i alle situasjoner. I fortvilelse kommer jeg til Gud, og spør: «Hva for slags nonne er jeg?!». Da svarer han ganske enkelt: «Den aller beste :) ». Og når jeg føler meg som den verste nonnen i historien, tar Gud brodden av mine nei-følelser med sin kløktige og varme humor, og får meg til å se kampene jeg kjemper med nye øyne.

Det er ingen som kan leve dette livet, foruten meg. De utallige nonnene i klostre verden over har sine liv – sine kall. Jeg tror jeg må slutte å tenke jeg skal være som dem. For jeg kommer til kort når jeg vurderer mitt eget liv, min egen situasjon, utfra hvordan andre med et brennende ønske om enhet og fellesskap med Gud, lever sine liv. Han lover meg et liv som mangler sidestykke i all kjent og ukjent historie. Jeg tror jeg har kommet meg dithen at de fanatiske løftene hans nesten føles som de allerede har gått i oppfyllelse. Jeg føler jeg til og med klarer å elske den lille djevelen som bor inni meg – å elske hele meg, på tross av kontraster som ville gjort hvem som helst litt tussete. «Hvordan er det å være en ‘Yin og Yang’ på to bein?», spurte Alex meg om en gang. Det er vanskelig, slitsomt og forvirrende. En metafysisk romanse med et helsprøtt geni av en guddom er mer enn noe en vandring for å bli kjent med seg selv.

I så måte er jeg glad jeg har dere. Jeg har et publikum som følger meg gjennom livets store og svingende kontraster. Enda dere for det meste er tause, setter jeg uendelig stor pris på at dere vil dele denne reisen med meg. Det skal dere vite. Og i den grad jeg ber, sender jeg kontinuerlig ut en bønn om at ordene jeg skriver blir til velsignelse for dere. Jeg vet noen av leserne mine bare titter innom for å forsikre seg om at jeg fortsatt er gal. Haters gonna hate. Jeg ber for dere også!

I går hang jeg forresten med et relativt nytt bekjentskap. Han kunne fortelle at nivået på synkronisiteter eller gudfeldigheter i livet hans virkelig hadde eskalert siden han møtte meg. Jeg synes det er en fin tilbakemelding å få. Så skal det sies at den lille djevelen jeg har lært meg å elske, dukket opp i går. I dag skrev jeg til min venn: «Unnskyld. På vegne av hun som kom frem i går. Det var ikke meg, for å si det sånn». Så når jeg har pleiet min kontakt med djevelen, er det vel på sin plass å bruke resten av kvelden på Guden. Takk for meg!

- Månebarn