17. nov, 2018

Insomnia, som vanlig

Hei dere! Her har dere et søvnløst Månebarn. Jeg sov litt natt til fredag, litt på dagtid på fredag, litt hos faren til Alex fredag kveld, og litt på sofaen da jeg kom hjem. Enda jeg ikke har noen konkret rytme når det kommer til søvn, tror jeg mine søvnløse netter kompenseres av dager hvor jeg sover altfor mye. Og noe forteller meg at den eneste grunnen til at jeg ikke får sove, er at jeg skal si noen ord til dere. Men akkurat hva jeg skal skrive om, er ganske uklart for meg. Da er det fint å ha evnen til automatskrift. Det er liksom sånn alt jeg skriver foregår. Enkelte ganger er det ikke ord for ord jeg «laster ned», men bokstav for bokstav. Det er alltid Guden som forfatter innleggene mine. Jeg bare skriver, helt uten å vite hva det neste ordet jeg skal skrive er. Det er jo i bunn og grunn slik når jeg prater også. Ja, dere vet, #ettmedGud og sånt.

Å være ett med Gud er, når sant skal sies, en helvetes berg-og-dalbanetur. Å være så viljeløs som noe menneske har vært, noengang, volder en hel rekke hodebry. Er ikke det et paradoks, så vet ikke jeg. Gud styrer alt jeg tenker, alt jeg sier, alt jeg gjør – og det å bli styrt på denne måten, krever at jeg IKKE tenker. Det er faktisk når jeg begynner å tenke, prøver å finne logiske forklaringer på alt det rare som skjer i livet mitt, at skuta er på faretruende utrygt hav.

Denne skuta bærer et navn jeg ikke skal skrive nå. Men en av sidene her på jesusogkristus vitner om hva den heter. Navnet vitner også om den grusomme sykdommen jeg er så «heldig» å ha. Sykdommen jeg fikk på bursdagen min for syv år siden. Men MS er en fotnote. Greit nok, så er den der – jeg må alltid forholde meg til vanskelighetene som MS medfører. Men det er likevel ikke slik at jeg tenker jeg er «syk». Det er rett og slett bare utfordringer i hverdagen, som jeg har funnet gode måter å takle på. Jeg antar søvnløshet og insomnia henger sammen med MS. Likevel har jeg alltid hatt problemer med å sovne, når jeg har lagt meg om kvelden. Selv som veldig liten, husker jeg at jeg pleide å titte på klokken som hang på veggen, tikkende gjennom natten. Alle som har gått på skole med meg, husker meg som hun som aldri klarte å holde seg våken i timene. Enkelte lærere tok det som en personlig fornærmelse at jeg lå og sov med hodet på pulten, nesten hver eneste skoletime. Så hadde jeg lærere som sa at det lille jeg bidro med i timene, var nok til å gi meg toppkarakter. Men fordi jeg stort sett skulket eller sov, var de nødt til å gi meg en firer.

Da er det særlig psykologi valgfag jeg tenker på. Det var nok mange som tenkte jeg kom til å bli psykolog. Og hadde jeg ikke valgt den kontemplative veien, ville det nok ikke vært utenkelig at jeg prøvde meg på nettopp psykologistudiet. Mamma, pappa og bonusmamma er psykologer, alle tre. Frem til jeg var syv år gammel, trodde jeg «psykolog» og «voksen» var synonymer. Da moren min fikk seg en kjæreste som var siviløkonom, falt det meg ikke inn at han kunne være noe annet enn psykolog. Man kan si jeg er litt miljøskadet. Men å ha tre foreldre som er eksperter i sine fagfelt, er for det meste bare hyggelig.

Hva min nisje er, hva kallet mitt innebærer, hva skjebnen min vil vise seg å være – er evige ubesvarte spørsmål. Gud kan ikke fortelle meg noe som helst; han vil ikke gi meg spoilers. Han sier jeg ganske enkelt må la eventyret mitt utspille seg. Å være en viljeløs marionett i Herrens hender er, som tidligere nevnt, noe forbaska dritt til tider. Å kastes fra den ene absurde og merkelige situasjonen til den neste, uten å få lov til å nekte, gjør meg så irritert noen ganger, at jeg bare har lyst til å kaste inn håndkleet. Legge nonning på hylla, og finne meg bedre ting enn kontemplasjon å fylle dagene med.

Selvfølgelig er de gode øyeblikkene langt mer tungtveiende enn de mindre gode. Mannen i mitt liv er det stikk motsatte av antiklimaks. Den forståelsen kommer jeg tilbake til igjen og igjen. Men nå er jeg, for å være helt ærlig, i en bølgedal. Jeg skal ikke si jeg har sluttet å skjelle ut Gud i mine fortvilede stunder. Han kan få noen ganske heftige gloser fra meg. Og noen ganger plages jeg av at han er så lattermild i møte med disse sterke negative emosjonene. Men… for det meste bare gjentar han strofen fra sangen vår: «You’ve never failed, and you won’t start now». Og jeg vet det jo så godt. En kjernesannhet med Gud; med vandringen min med ham; med livet mitt – er at hver eneste katastrofekrise som foreligger, bare er et vindpust på en ellers perfekt sommerdag.

Det var nok ord fra meg. Nå skal jeg skrive litt på dokumentet som fungerer som dagbok for meg. Dagboken jeg og Guden har forfattet i så mye som syv år. Dere får eksempler på hvordan dette foregår, her på bloggen. Men å dele alt – fra den mildt sagt psykotiske første skriveboken til det jeg skriver på nå (som jeg på ingen måte vil at NOEN skal lese), det sitter langt inne. Men som han sa, Guden, på den første siden av det jeg har sendt til et forlag:

«Bønneloggen skal ikke offentliggjøres før om lenge. Så du får putte den på en minnepenn og låse den inn i en sikker bankboks.

Jaha ja?

Bare sørg for at dokumentene aldri går tapt. Send de til alle mailadressene dine, lagre det i skyer og alt som er. Naturligvis skal Bønneloggen leses. Det er skatter for verdens glede og velsignelse.»

Bildet er forresten fra skriving av disse samtalene, mens de fortsatt var i skrivebøker. Det er noen av dem, for å si det sånn. Vel, det var alt. God natt / god morgen, alt ettersom!

- Månebarn