18. nov, 2018

Tre og et halvt kakestykke

Jeg prøver å samle meg nok til å skrive til dere. Akkurat nå har jeg det ikke så lett. Men jeg er en forkjemper av å servere leserne mine en usminket sannhet – at jeg ikke legger skjul på at jeg har dårlige dager, også. Dagen er egentlig over, klokken er 32 minutter over midnatt. Jeg har laget meg en kopp gurkemeie-te med honning og havrefløte. Jeg drikker litt te og kontemplerer over hva jeg skal skrive, og kommer frem til at det er hyggeligere lesning at jeg forteller om de tre metafysiske kakestykkene som jeg fikk i meditasjon, før jeg sovnet i formiddag. For selv om både jeg og Jordkloden beveger oss gjennom en storm av mørk materie [link], skjer det fine ting også. Javisst stormer det rundt Månebarnet. Da er det godt at Gud gir meg hendelser å dvele ved – savoring, fikk jeg vite fra min kjære pappa at det heter – så jeg aldri føler meg forlatt og overlatt til meg selv.

Vel, det første «kakestykket» var rett og slett en visjon av at Gud gav meg en fist- eller knucklebump. Da jeg delte opplevelsen med Alex, svarte han at dette måtte jo være 2018-versjonen av Guds og Adams finger som møtes i taket av Det sixtinske kapell. Bildet her er laget i fjor, i min «fistbump-serie» av tegninger, fra ett av retreatene mine på Tomasgården.

Det neste «kakestykket» var… et gjennombrudd av dimensjoner. For å forstå betydningen av dette, bør dere lese innlegget jeg har skrevet om Sjøormen – eller det som nå har fått navnet «havmann». Litt bedre enn «tankesex med Gud». Dette er opplevelser jeg har hatt, ganske tidlig i min kosmiske himmelvandring, men som så godt som aldri skjer. Likevel har det skjedd, og har dermed vært med på å sette fortegn for tankearbeidet mitt. I dag fikk jeg altså se tredimensjonale bilder med lukkede øyne. Det kan sammenliknes med å bruke VR-briller. Det jeg så var veldig abstrakt, og akkurat hva jeg fikk se er mellom Gud og meg. Jeg husker det begynte med at jeg lå og mediterte, og opplevde mørket på innsiden av øyelokkene som dypere og større. Da sa jeg til Gud: «Nå tror jeg det kan skje hvert øyeblikk». Det likte han å høre, og han sørget da for at det ble sikkert hundre ganger dypere og større – det jeg «så» med lukkede øyne. Men jeg tror det som skjedde i dag, ikke på noen måte var et klimaks eller noe sånt. Jeg tror det bare forteller meg at jeg kan klare det – og at jeg ikke trenger å sove med en «Jesus i kjøtt og blod» for å fremkalle disse tingene. For dette skal sies: I dag var første gang jeg hadde en slik opplevelse uten å sove med en av disse to som har «vært» Jesus for meg.

Så var det formiddagens tredje «kakestykke». Dette var enda en visjon eller visuell beskjed. Det jeg fortalte om i forrige avsnitt er en sjeldenhet, det er bryllupskake. Mens disse visuelle beskjedene er vel mer som en god brownies kjøpt på Kiwi. Jeg setter pris på alt av kaker, jeg. Men bryllupskakene krever litt mer av meg. Der «havmenn» er som å se inn i tredimensjonale rom med lukkede øyne, er visuelle beskjeder mer som bilder i hodet. Og slik hender det ofte at Gud kommuniserer. Det jeg fikk se nå, var en bildesekvens eller en liten film med flere elementer. Det var ganske kult, uten at jeg helt klarte å forstå hva Guden prøvde å fortelle meg. Da jeg kort tid etter sjekket facebook på mobilen, var det første jeg fikk se trailer til en tegnefilm som kommer på kino. Og tenke seg til – veldig mye av det jeg akkurat hadde sett i meditasjon, var tilstede i traileren.

Disse tre opplevelsene er alle sammen med på å holde båten flytende, når bølgene er så høye at ingen burde være på havet under slike forhold. Hvorfor jeg føler hele min verden raser sammen rundt meg, hva mine indre kriser skyldes, er egentlig ikke noe jeg vil ta med offentligheten. Kanskje får dere vite mer når krisen er avverget og stormen har stilnet. Klokken er 01:44, og jeg deler et bittelite «kakestykke» til. Noe av det siste som skjedde før jeg sovnet, var at Stemmen i Hjertet sa ordet «hundreogtrettien». Både 144 og 131 er viktige tall i relasjonen min til Gud. 144 betyr rett og slett «Gud». Djevelen har sitt tall, det har Gud også. Det er faktisk ikke bare jeg som har oppdaget dette, bare så det er sagt. 131 derimot, er en referanse til Salme 131, som i bunn og grunn handler om å stole på Gud. Jeg tror forøvrig dette tallet er en intern greie mellom Guden og jeg.

Klarer jeg å stole på Gud? Klarer jeg å stole på at også denne potensielle avgrunnen bare er tilsynelatende? Vel, jeg har egentlig ikke så mye annet valg, har jeg vel? Han har aldri sviktet, og det vil han ikke begynne med nå. Hun forteller seg selv det, og krysser fingrene for at alle Gudens løfter om at jeg er verdens tryggeste, mest beskyttede og velsignede – er alt annet enn tomme. Takk for meg.

- Månebarn