20. nov, 2018

Synker

Jeg har alle motforestillinger mot å skrive noe som helst til dere, sånn som jeg har det nå. Det var nesten så jeg begynte dette innlegget med: «Her kommer en oppdatering fra et lite stykke helvete». Alex sa jeg er veldig melodramatisk. Og det er godt mulig. Gud sier det samme, forsåvidt. At jeg er en dramadronning av dimensjoner. Det er visst slik jeg foretrekker å leve livet, virker det som. Snublende på ustø føtter langs avgrunnen til den dypeste fortvilelse og den sikre undergang. Uansett hvor mange forsikringer Guden gir meg om at jeg lager store monstre av noe som egentlig ikke eksisterer, engang, klarer jeg ikke å stole på ham. Uansett hvor hardt han prøver å overbevise meg om at jeg er tryggere enn kengurubabyen i kengumammas mage, er det eneste jeg klarer å tenke på… den unevnelige katastrofekrisen som nå tar så stor plass at det å gå inn på soverommet gjør meg så redd at jeg nesten vurderer å bli sittende i sofaen resten av natten.

Det som skjer på soverommet, skjønner dere, er jo ikke at jeg sovner. Naturligvis ikke. Det jeg gjør der inne, er å ligge våken – time etter time – mens den ene destruktive tankerekken etter den andre tar form i sinnet mitt. Jeg ligger, ligger, ligger og ligger – og tenker. Det er som å dykke. Til slutt klarer jeg ikke mer, og må sette meg opp i senga med PCen på fanget, åpne den skrevne samtalen, og lufte all min bekymring til Gud. Det er som å komme opp til overflaten for å puste. Nettene foregår slik – en evig runddans. Gud klarer å avkrefte alle de vonde tankene; han klarer å roe meg lenge nok til at jeg våger meg ned under overflaten igjen. Så skjer det samme – jeg forgår i en skjelvende klump av frynsete nerver og avbitte negler, helt til jeg får snakket litt mer med Gud.

Hvor lenge skal dette fortsette? Hvorfor tar ikke «stormen» slutt? Var det fordi jeg flørtet – ja, nesten danset – med djevelen, at jeg tillot ham å komme under huden på meg? Hva sier Gud? Han sier at går dette bra, kommer alt til å gå bra. Kommer jeg meg helskinnet gjennom denne stormen, da får jeg mitt uomtvistelige bevis på at MS Kristus – skuta hans – er usenkbar.

Tro meg, jeg får alle mulige slags bevis på at Jesus fortsatt er hodestups forelska i meg. Han sendte til og med en god hjelper som tilbudte meg tjenestene sine – uten å ta betalt en krone. Idet sangen jeg hørte på avsluttet, forrige natt, og jeg med all kraft ønsket meg «Holy (Wedding Day)» som neste sang – var det akkurat den som kom. Og det i en spilleliste som Spotify hadde laget til meg, uten at jeg hadde plukket ut en eneste av sangene der. Da jeg mediterte sammen med to av mine nærmeste, nå i natt, sang Jesus en sang for meg som jeg ikke hadde hørt på sikkert femten år. Refrenget der går slik: «I want someone to love, to be my everything, I just want to be with you, be with you, baby. Cause if I had your love, I had everything, I just want to be with you, be with you, baby».

Stormen i mitt indre er virkelig det verste jeg har opplevd noen gang. Tankene er så vonde at jeg ikke klarer å spise; at jeg kun sovner når utmattelsen er så merkbar at det står mellom å sove og å hylgråte; at jeg tenker som så at enten avverges katastrofekrisen, eller så… – lenger klarer jeg ikke tenke. Tro meg, det er alt annet enn hyggelig å skrive disse ordene til dere. Var hun ikke kommet til Himmelen uten å dø først? Tydeligvis ikke. Man kan ikke forbli i Himmelen, når man inviterer djevelen på bankett. Eller?

Jeg har en naiv og barnslig tanke. En tanke om at selv Satan har sin rolle å spille. At selv Satan kan fungere som en positiv aktør i sjelens ferd mot komplett lykke og herlighet. Jeg skulle visst bedre. Å gjøre avtaler med djevelen medfører bare den mest intense og lammende fortvilelse. Likevel… Kommer jeg meg gjennom denne stormen, viser det seg at min potensielle undergang nok en gang bare var «tilsynelatende», da gir jeg meg ende over. Da vil jeg takke ham, fanden selv, for at han kjørte meg så hardt at selv Guds sterkeste lys ble dunkelt, tomt og intetsigende. Da vil jeg takke ham for et konkret bevis på at min egen styrke, Guds kjærlige beskyttelse og hele Himmelens velsignelse aldri forlot meg – at skuta aldri egentlig stod i fare for å synke. Da vil min tillit til Jesus virkelig være helt uten grenser, som er en sentral strofe i sangen vår.

Kommer jeg meg gjennom dette, er det ingenting som kan knekke meg. Fortsettelse følger – får vi håpe.

- Andrea