21. nov, 2018

Du seiler som en gud

Det er en vanlig natt her i det som jeg tidligere kalte Minihimmelen. Nå er det sannelig ikke det lenger. Eller? Har jeg virkelig kommet til det punktet at jeg gir opp? Skal jeg kaste fra meg alle mine himmelske forbindelser; skal jeg gjøre alvor ut av å ta kontakt med presten og si jeg vil melde meg ut av kirken? Jeg tror ikke det. Men… Livet er nå så vanskelig at det ikke føles utenkelig å slutte å skrive blogg. Hvem er egentlig interessert i å lese om en himmelens datter som rett og slett ble kastet ut av himmelen? Herregud, dere. Jeg skriver fortsatt helt uten å tenke. Og det skremmer meg hva Guden får meg til å skrive. Han er jo fortsatt veldig tilstede. For et øyeblikk siden lå jeg i senga med et svakt lys kommende fra PC-skjermen. Angsten i hjertet var så merkbar at det både var smertefullt og gjorde det vanskelig å puste. Men jeg løftet på sovemasken min, og tittet rett på «Kongen» som henger på veggen ved fotenden. Jeg så det subtile smilet hans, de milde øynene – og alt kjentes med ett mye bedre.

Og når jeg leser dette begynner jeg nesten å gråte. For jeg tror faktisk ikke at han har kastet meg ut av himmelen. Det føles slik; hele min virkelighet forteller meg at det er slik. Men følelsene mine, virkeligheten min – er eksperter på å lure meg. Selv kroppen min, og alt det rare jeg kjenner på av smerter, har en tendens til å ha en agenda med ett mål. Å gjøre meg så engstelig, stressa, bekymret og redd at jeg mister fyrtårnet av syne.

*Jesus hvisker til hjertet mitt at dette bare er tilsynelatende, og at fyrtårnet aldri kan forsvinne for meg – når det er den dypeste delen av meg* *Jeg skriker i smerter og dødsangst og ber ham få dette til å ta slutt* *Jesus legger hånden sin rundt min, kysser meg vennlig på hodet og lover meg at det er over i morgen*

Hva skjer i morgen? Vel, i dag, egentlig – når klokken er nærmere 6 på morgenkvisten, og jeg aldri klarte å sovne nå i natt. Det er en skjebnedag. Det er også bursdagen til en person som en gang i tiden var svært viktig for meg. Og i den grad jeg har hatt potensielle tvillingsjeler eller fysiske manifestasjoner av den metafysiske Mannen – var han her den første. Ikke at det betyr så mye. Men en «skjebnedag» kan jo forstås som at dette er dagen min skjebne forsegles. Når jeg ser bort på Jesus, ser han alvorlig ut. Som om han forteller meg at han ikke vil røpe hvilken vei det kommer til å gå. Men så ser jeg på ham på nytt, og da er det et lite tegn til et smil der.

Ja, for det er noe veldig sært med maleriet mitt av «Kongen». Det kommuniserer med meg i form av ørsmå forandringer utfra hva han prøver å fortelle meg. Noen ganger oppfatter jeg til og med at han blunker med ett øye. Det er stort sett det høyre. Det høyre øyet er grønt, det venstre er blått. Hvorfor det har blitt slik er litt uvisst. Men alle bildene mine av Jesus har ett blått og ett grønt øye. En venn av meg sa at de to øyefargene representerer kjærlighet og visdom. Jeg liker den tanken.

Jeg ser på bildet igjen, og nå får jeg en beskjed. Han sier:
«Du seiler som en gud. Dette klarer du!»

Vi får se, da…

- Månebarn