23. nov, 2018

Usenkbar

Okay, «stormen» er over. Det siste som skjedde, nå i dag, var nok et bevis på hvor sykt ferdiglagt livet mitt er. Jeg må vel bare fortelle dere bakgrunnen for mine stormende indre tilstander. Jeg har gjort slike ting nonner ikke skal gjøre. Det er skriftet for presten og alt. Men mine egne følelser av at jeg er verdens verste nonne, lot meg ikke slappe av. Jeg har vært i en tilstand av limbus, hvor konsekvensene av mine ugudelige handlinger fortsatt var et spørsmål uten svar. Jeg var bombesikker på at jeg både var blitt HIV-smittet og gravid. Det som skjedde i dag, som ble et punktum for mitt lille opphold i de evige pinslers ødeland, var at jeg fikk mensen. Hadde mitt feiltrinn sørget for at jeg ble gravid, ville virkelig livet mitt vært over. Da jeg snakket med Alex om dette for noen dager siden, og han sa mensen trolig ville komme akkurat når den skulle komme, sa jeg at den sannsynligvis ville komme på natten for den neste fullmånen. Det var i natt, bare så det er sagt. Ja, så var det altså i natt at mensen kom, også. Og da jeg våknet kunne jeg puste lettet ut. Ingen mini-månebarn i magen – takk Gud for det. Skulle jeg blitt gravid ville det virkelig vært enden på reisen for meg. Fordi den medisinen jeg går på mot MS egentlig krever at man går på en eller annen form for prevensjon. Men fordi jeg i bunn og grunn ikke har sex, har jeg fått lov til å slippe. Et eventuelt foster ville blitt svært misdannet, og jeg tror hver eneste lege ville rådet meg til å ta abort. Og det er når sant skal sies ikke et alternativ – har jeg et ønske om å fortsette å være katolikk.

Mitt spørsmål om jeg har blitt smittet av en skummel sykdom, fikk jeg svar på i går. Svaret var negativt – og aldri har «negativt» vært et mer positivt ord. Både jeg og den dette gjelder har vært kjempestressa på grunn av angst for HIV. Han var redd han hadde fått det av meg, jeg var redd jeg fikk det av ham. Og kroppen min bidro ikke til å roe den frykten. Jeg hadde så mange plager og smerter – som alle understøttet tanken om at nå var livet mitt over. I og med at det som skjedde skjer så sjeldent som det gjør, og jeg ble testet for HIV i kjølvannet av en jævlig opplevelse for en tid tilbake, føler jeg meg ganske trygg på at mine prøvesvar er negative, når de kommer en gang neste uke. Hans svar var altså negativt – fikk jeg vite i går. Og skuldrene kunne med det senkes mange hakk.

Nå skal jeg kaste fra meg alle tanker om at Guden er en jævel med onde hensikter, at han straffer meg når jeg «bommer på målet». For underveis på denne reisen er jo det som sies oftest i samtalen med Gud nettopp dette:

Gud: Stol på meg.
Andrea: Nei, du lyver.
Gud: Stol på meg.
Andrea: Nei, du er bare full av dritt.

Hvorpå reisen, eller livet, viser meg at Gud faktisk snakker sant – hver eneste gang jeg tror dette er enden på visa. Og jeg har lovet ham noe, noe jeg føler det er på tide at jeg klarer å holde – én gang for alle. Går dette bra, går allting bra. Og det gikk bra. Heretter skal jeg dermed virkelig være den åpenbaringen av tillit til Gud som jeg påberoper meg å være.

Så må jeg bare si unnskyld for følelsesladde og depressive innlegg den siste tiden. Eller, kanskje ikke. Dere får jo et innblikk i livets mindre herlige nyanser – en usminket sannhet om hvordan det er å være bruden til Guden. Takk for at dere har fulgt meg, også gjennom dette. Jeg kan med nesten hundre prosent sikkerhet love dere at heretter er elementer av fortapelse og undergang så godt som ikke-eksisterende i innleggene mine. Men kjenner jeg Guden rett, vil det komme nye episoder med bølger så høye at skuta står i fare for å synke. Likevel, etter dette føler jeg nesten skuta ikke kan synke. MS Kristus, Guds usenkbare flytende palass. Takk for meg!

- Månebarn