24. nov, 2018

En visjon eller profeti

Det ligger en mann og sover på sovesofaen i stuen min. Dette er en god venn fra Kristiansand. Og han er kun en venn – det er altså ikke det spor romantiske vibber mellom oss, bare så det er sagt. Jeg klarte å sove litt, men våknet rundt 00:30. Nå får jeg ikke sove igjen, og tenkte at da kan jeg benytte anledningen til å skrive noen ord til dere. Min venn skal være her hele helgen, og jeg skal prøve å være en god vertinne. Dermed kan jeg ikke zone ut i to timer for å skrive blogginnlegg. Men når han sover og jeg er våken uansett, er det jo ikke noe problem. Jeg antar jeg blir trøtt nok til å klare å sovne igjen etter å ha skrevet dette innlegget. I verste fall får jeg ligge og meditere. Det er en hel del lettere nå, når tankene mine ikke forteller meg at livet mitt er over, og at jeg like gjerne kan legge nonning på hylla.

Var det mange som tenkte stygge tanker, da dere leste hvorfor jeg har vært så fortvilet den siste tiden? Tro meg, jeg har tenkt stygge tanker. De styggeste tankene jeg noengang har tenkt om meg selv. Kanskje den straffen jeg påførte meg selv, var den straffen jeg fortjente. Kanskje var det ikke en «straff» å snakke om, men en wake up-call for å sørge for at jeg ikke henfaller til tankeløshet og min veldig destruktive gi faen-mentalitet, noen gang igjen. Det mentale helvetet jeg har gjennomgått, unner jeg ikke min verste fiende.

Jeg er min egen verste fiende, sånn egentlig. Hvordan jeg plutselig kan ha lange perioder av selvdestruktiv oppførsel, for deretter å knekke sammen av tankene og følelsene som oppstår som konsekvenser av disse periodene. For dette er jo ikke første gang jeg har påført meg selv et indre helvete på denne måten. Om det var siste gang, gjenstår å se.

Min husbond har ikke vært noe annet enn søt mot meg, mens dette har pågått. Å vandre gjennom slike indre landskap uten Jesus… det må være selve definisjonen på «helvete». Ett eksempel på hvordan kontakten min med Gud har hjulpet meg til å holde hodet over vannet gjennom alt dette, skjedde på onsdag. Da satt jeg hjemme og ventet på taxien som skulle kjøre meg til fastlegen, hvor jeg skulle testes for blant annet HIV, som jeg var bombesikker på at jeg nå hadde fått. Plutselig fikk jeg et innfall om å åpne bibelen på et tilfeldig sted, for å se om Guden hadde noe å si meg. Tro det eller ei, jeg kom rett på Johannes evangeliums fjerde kapittel. Det er historien om den samaritanske kvinnen, hun som ikke var gift med mannen hun levde med, og som hadde «hatt» fem menn til sammen. Tatt situasjonen min i betraktning, kunne jeg ikke havnet på et bedre sted i alle de 66 bøkene som bibelen består av.

Men du?

Ja, Gud?

La oss ikke snakke så mye mer om dette. Du er tilgitt og rettferdiggjort. Du trenger ikke male videre på det som skjedde. Det har skjedd, men livet fortsetter. Nå synes jeg heller du skal fortelle om visjonen du hadde da du fikk healing av Alex.

Vel, dette er noe som svarer til noen andre tanker jeg har gått med i det siste. Det jeg så var en rekke dypt religiøse mennesker – munker, nonner og prester – som gikk målrettet ut i havet. De kom lenger og lenger ut, og det ble dypere og dypere. Men enda de til slutt var helt under overflaten, enda de druknet, fortsatte de å gå fremover. Deretter fikk jeg se en annen gruppe mennesker som gikk, løp, ja til og med danset på havoverflaten. De «gikk på vannet», slik Jesus (og Peter) gjorde i sin tid. Disse var de «spirituelle» – de som tenker enhet og fellesskap på tvers av religioner, energier, chakraer, reinkarnasjon og kosmisk eller universell bevissthet.

Å være en som befinner seg i begge disse «leirene» samtidig, er til tider svært problemfylt. For jeg har mine tanker om at Jesus er veien, sannheten og livet. Men jeg har også tanker om at en hinduist sine opplevelser av Gud(ene) er like ekte, gyldige og legitime som når en pinsevenn forteller om sterke møter med Jesus i for eksempel lovsang. Og at det den hurtig voksende gruppen av spirituelle individer erfarer av Gud er akkurat det – erfaringer av Gud. Kanskje de ikke bruker ordet/navnet «Gud». Det er uansett ikke poenget. Poenget er at… En religion som fører til at mennesker føler seg «bedre» eller «mer verdt» i Guds øyne enn andre, står for det motsatte av Jesu vilje. Er ikke det et paradoks, så vet ikke jeg. Det var alt.

- Månebarn