29. nov, 2018

Tillit uten grenser

Jeg tror jeg skal skrive et innlegg om hvor sinnssykt, fantastisk forelska jeg er i Mannen i mitt liv. Det er iallfall det eneste som står i hodet mitt akkurat nå. «Stormen» er i aller høyeste grad over. Jeg føler meg i aller høyeste grad levende. Og jeg har i aller høyeste grad alle planer om å stole på Guden, neste gang han forsikrer meg om at katastrofekrisen som foreligger bare er tilsynelatende. Er det ikke alltid slik? Jeg føler det er et tilbakevendende problem. At jeg tror livet mitt er over, at jeg bare kan legge meg ned og dø, at alt jeg drømmer om og lengter etter aldri kommer til å skje. Min tillit til Gud har vært mindre enn et sennepsfrø. Og utfra hva jeg har forstått, brukes ordet «sennepsfrø» rett og slett fordi disse er så små. Det er vel litt slik at jeg stiller meg inn på en frekvens. Og når jeg er stilt inn på fryktens frekvens, er det bare frykt som oppfanges. Da hopper jeg på alle sinnssvake tankerekker som serveres meg av fanden, som fremkaller frykten. Når sant skal sies, burde jeg vite bedre. Men er det én ting man kan si om frykt, er det at den er alt annet enn rasjonell.

Men nok om det. Jeg skulle faktisk skrive litt om hvor sinnssykt, fantastisk forelska jeg er. Om ikke annet, har min lille (eller egentlig massive) storm, vært svært trostyrkende. Og stadfestet noe jeg alltid trenger å minnes på. Noe Mannen i mitt liv ikke tillater at jeg glemmer. Jeg har følt at jeg har hengt og dinglet over en avgrunn av sydende lava. Men mens jeg har hengt der, har ikke Jesus vært noe annet enn god, kjærlig, søt og tålmodig. Han har virkelig vist meg hvordan han bærer, selv i livets sterkeste stormer. Og nå er det litt slik… dere vet hvordan det er når man er høyt oppi skyene av forelskelse? Hvordan alt som skjer minner deg på ditt hjertes utkårede, hvordan hver eneste, lille glede blir forsterket av de intense og overveldende følelsene du kjenner på? Jesus svikter ikke – Jesus skuffer ikke. Og nå står navnet Jesus skrevet over hele virkeligheten min. Og forelskelsen, i tillegg til tilliten, er på et helt nytt nivå.

Bare ringen jeg delte bilde av på tirsdag. Den i seg selv har blitt et symbol på i hvor stor grad Guden er til å stole på. Jeg løy ikke da jeg sa den var i postkassen samme dag som jeg fikk en melding om at mine HIV-prøvesvar var negative. Men sannheten er at jeg ikke sjekket posten før ganske langt ut i natt til tirsdag. Så den umiddelbare «hurra, det skjedde akkurat slik jeg hadde bedt om»-reaksjonen var ikke helt til stede. For meldingen med prøvesvarene var jo på mobilen da jeg våknet mandag morgen. Så gikk hele dagen før jeg hentet posten. Men det skjedde ganske riktig på samme dag – at jeg unnslapp fryktens forferdelige favntak, og fikk det fine fingersmykket.

I dag har jeg hatt en hyggelig avtale. Jeg hadde egentlig en avtale med en god, mannlig venn. Men mens jeg ventet på ham, fikk jeg et spørsmål fra en annen mannlig venn, om jeg ville møte ham på bakeriet over gaten her hvor jeg bor. Så satt jeg der sammen med dette hyggelige bekjentskapet, og den første vennen ringte og sa han ikke følte seg bra. Da hadde han jeg drakk kaffe med akkurat spurt om jeg ville spise middag med ham, også. Og da han jeg egentlig skulle møte måtte avlyse, var det ingenting i veien for å gjøre kaffedaten vår om til en middagsavtale. Dermed dro vi derfra, og kjørte den korte veien til området hvor min venn bor. Så fikk jeg en liten omvisning i noe som kan regnes for å være Bærums flotteste nabolag, før vi dro hjem til min venn. Middagen ble sushi. Og tenke seg til, restauranten vi bestilte fra hadde så mye som fire vegetar-maki på menyen å velge mellom. Det ble alt i alt en veldig vellykket ettermiddag og kveld. Og maten…! Ti tomler opp!

Jeg har fine planer for torsdagen, også. Da er det duket for julekonsert med koret som Alex synger i. Ja, for Himmelmannen synger. Han synger fint, også. Dette blir den tredje konserten jeg er på med dette koret. Konsertene pleier å være sykt bra. Tror ikke denne blir noe annet enn fantastisk. Dessuten skal mammaen min være med, og hun er grei og spanderer middag før det begynner. Jeg føler for indisk, men er åpen for alt. Nå som mamma har flyttet et lite stykke ut av byen, er det stort sett når vi skal spise på restaurant sammen at vi møtes. Hun prøver å dra i gang hyggelig samvær med «hele familien» (altså meg, hun og min søster… ja, og Herman, da). Men det er ikke så ofte vi treffes alle fire. Mulig vi får til et treff i forbindelse med julefeiring. Men sydenturen hun har lovet Alex og meg har jeg lite håp om at kommer til å skje. Vi får se, da.

Nå skal jeg prøve å sove igjen. Klokken er halv fire på natten, og jeg har faktisk sovet. Men jeg våknet 01:51 og lå våken ganske lenge før Guden fikk viljen sin, og jeg satt meg ned med PCen. Det skjer ikke så sjeldent, skjønner dere, at Gud nærmest tvinger meg til å skrive blogg, når det eneste jeg vil er å sove. Mine tanker om at natten er for soving er visst det eneste som kan gå og legge seg. Neida, jeg skal gi innsovning et forsøk. God natt, dere!

- Månebarn