30. nov, 2018

Mindre verdt?

Herrenes Herre og Kongenes Konge vekket meg. Jeg våknet med et gisp. Som om jeg plutselig kom på at jeg hadde sovnet, og visste det var utelukket. Var det ikke nesten så jeg sa unnskyld til Gud for at jeg sov? Jeg så mobilen blinket, så jeg skjønte det var noe som hadde skjedd som jeg burde sjekke ut. Men det eneste jeg ville, var å sove mer. Likevel, mer søvn var… utelukket. Dermed sjekket jeg hva som hadde skjedd på mobilen. Det var visst en mail fra SimpleSite, som jeg har denne nettsiden hos. En mail om at jeg hadde fått en melding… i gjesteboken. Det er ikke ofte, for å si det sånn. Men nå var det altså en beskjed til meg der.

Beskjeden var denne: «Behandle dine inferiors som du ville bli behandlet av dine betters». Signert Sherri. Jeg gikk på do og hadde egentlig tenkt til å lage meg te, før dette blogginnlegget skulle skrives. Men mens jeg var på badet fikk jeg beskjed om at jeg kunne sløyfe teen. Mens jeg var på badet hadde jeg også en tanke. Hvem er mine «inferiors»? Altså de jeg føler er… jeg vet ikke… mindre verdt enn meg. Føler jeg egentlig noen er «mindre verdt»?

Er det ikke helt i Jesu ånd å svare et rungende, kontant «NEI!» på det spørsmålet? Og når sant skal sies, klarer jeg ikke svare noe annet. Kanskje det er min panteistiske ballast som gjør seg gjeldende. Jeg vet hvordan alt som lever er lemmer på denne massive og vidunderlige kroppen som guddommen er. Selv dyrene. Det er nesten en sak som er verdt et eget innlegg i seg selv. Hvordan jeg erfarer så utrolig mye sjel i dyr jeg ser. Om det er in real life, eller om det er på bilder og videoer, så kjenner jeg sterk tilhørighet og resonans med dyreriket. Det er mye av grunnen til at jeg ikke spiser dyr.

Men hvis jeg skal snakke om hvem som er «mer» eller «mindre» verdt enn meg, blant homo sapiens – som utvilsomt er arten jeg tilhører her i dette livet – blir jeg litt tom for ord. Jeg tror spørsmålet om status er ett jeg ikke liker å forholde meg til. Iallfall når jeg tenker på hvilke kriterier som skal oppfylles for å ha noe slikt som status, i vårt bakvendte samfunn. Jeg skal ikke ramse opp disse. Men komme med mine tanker.

Det jeg drømmer om, er en verden hvor innsiden vises på utsiden. Hvor det som bor inne i hjertene til hver enkelt av oss, skinner gjennom. Et transparent menneske – et menneske som ikke kan skjule sine djevler, demoner og skyggesider. Hvis alle rundt deg var klar over hvor tvers gjennom jævlig du var – ville du ikke gjort ditt ytterste for å forandre deg? Hvor perfekt hadde ikke verden vært, om alle hadde øyne lik Jack Blacks karakter i Shallow Hal? Hvor utrolig mye nærmere et Utopia ville vi ikke kommet, dersom alle som én jobbet iherdig for å bli den best mulige versjonen av seg selv?!

Hadde jeg på mystisk vis kommet over en magisk lampe med en ånd i, og kun blitt gitt ett ønske, vet jeg at det er nettopp dette jeg ville ønsket meg. Eller sagt med ordene i refrenget på sangen jeg tilfeldigvis hører på nå: «At the end of the day I want to hear people say that my heart looks like Your heart».

Der har vi status – der har vi idealet. Kristuslikhet. Dersom jeg får viljen min, beveger vi oss mot denne visjonen for fremtiden, mot mine lengsler og håp for menneskeheten. Jeg skal gjøre noe så uvanlig nå som å dele en bibeltekst. I Matteus 25:29 sier Jesus: «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har». Dette tolker jeg dithen at nestekjærligheten, medmenneskeligheten, omsorgen vår for andre blir indikatoren for hvorvidt vi har en plass på denne skuta når den setter seil, en gang i en ikke så fjern fremtid.

I en video jeg ofte har delt her på bloggen (Daoko Girl), er det en sekvens hvor den sexy jenta med blått hår retter den stjerneformede «tryllestaven» sin mot en mann og viser ham at der hjertet skulle vært, er det rett og slett ingenting. I møte med denne innsikten, tilintetgjøres mannen; han blir til støv. I mitt hode er denne mekanismen Matteus 25:29 illustrert. Jeg avslutter nå, med ett ønske: Se videoen! (Og er du utålmodig, er sekvensen jeg snakker om akkurat 5 minutter inni videoen). Det var alt.

- Månebarn

PS: Bildet er av meg og den beste vennen fra dyreriket jeg har hatt noen gang, Bastian. Tatt av den fremragende fotografen Therese N. Andersen.