3. des, 2018

Liten kanin

Dette er Kousagi. Hun er Usagi sin datter nummer to, fra serien Sailor Moon. Jeg har ikke visst om henne før nå i dag, da dette bildet ble delt i en gruppe for fans på facebook. Jeg måtte google «Kousagi» for å finne ut om det var en konkret karakter i serien. Det viser seg at hun kun er med i en «parallell virkelighet-fortelling» i mangaen (manga er japanske tegneserier i bok- eller bladform). Kousagi betyr faktisk «liten kanin». Og hva er det jeg har kalt meg selv i alle år – siden lang, lang tid før Jesus i det hele tatt var et element i livet mitt? Chibikanin. «Chibi» er et annet japansk ord for «liten» eller «kort». Den første datteren til Usagi heter ChibiUsa, hvor «Usa» er kort for «Usagi». Og Usagi betyr altså «kanin». En fun fact er at i Japan sier de ikke «Mannen i Månen», men «Kaninen i Månen». Kanskje det handler om at månen ser annerledes ut i Asia? Jeg vet ikke – har aldri vært der for å sjekke. Men til Japan skal jeg, altså, en eller annen gang i løpet av livet. Det er nesten øverst på min bucket list.

Men nok om det. Jeg skal fortelle om (den meget begivenhetsrike) helgen min. Vi begynner med fredag morgen. Dagens første avtale var en samtale med presten jeg er så glad i. Jeg kunne skrytt ham opp i skyene over hvor tålmodig og forståelsesfull han er. Hvordan jeg alltid – uten unntak – går derfra med nytt mot og håp for fremtiden. Denne samtalen var intet unntak. Jeg hadde ingenting å skrifte, enda det sikkert var en lang rekke ting jeg kunne tatt opp. Det jeg hadde på hjertet, var hvor stormende tankene og følelsene var – den vonde tiden jeg nesten ikke ønsker å tenke på, nå som det er over. Vi snakket om mye annet også. Og det var fint. Det er nok riktig, det to ulike nonner fra to forskjellige klostre har sagt til meg. At jeg ikke kunne fått en bedre veileder enn nettopp han som biskopen utnevnte.

Etter samtalen gikk jeg hjem igjen, og satt i fem minutter i gangen og ventet på en taxi. Nå skulle jeg til Rikshospitalet. Der møtte jeg nevrologen min for siste gang. Det er egentlig litt trist. Men han er en gammel mann, og går av med pensjon nå. Jeg tror faktisk ikke jeg kunne bedt om en bedre nevrolog, heller, den tiden jeg har måttet forholde meg til en slik. Han har en forståelse for det åndelige aspektet ved meg, og han var oppriktig interessert i å høre om konsekreringen min. På det rent medisinske plan virket det ikke som at jeg var blitt noe verre siden sist. Og han kunne fortelle at MR-bildene jeg tok i sommer ikke viste noen endringer. Hvilket er en god ting.

Så skulle jeg ta taxi hjem igjen. Men den kom jo aldri. Jeg hadde stått ute i en halvtime og spurt hver eneste taxi som kom om den var til meg. Til slutt måtte jeg gå inn i resepsjonen og etterlyse den. Da fikk jeg beskjed om at det var masse tull med taxiene, og at mange måtte vente halvannen time før de ble hentet. Det gadd jeg ikke, så jeg ba damen avbestille bilen. Så gikk jeg til trikken, og stålsatte meg for trikk, t-bane og tog hjem til Stabekk. Jeg satt meg ned i den relativt stappfulle trikken, og mobilen begynte å vibrere. Det var visst taxisjåføren. Han sa han stod ved hovedinngangen til sykehuset. Jeg sa jeg var på trikken, men at jeg kunne gå av og møte ham ved holdeplassen. Så skyndte jeg meg ut av trikken, og kom meg akkurat av før den begynte å kjøre. Så var taxien der etter fem sekunder. Liker historier som ender sånn!

Fredagskvelden ble tilbragt med min kjære Himmelmann. Han som heter Alex. Vi laget taco og så på Avatar: The Last Airbender. Det var alt i alt tipp topp tommel opp. Maten, underholdningen og selskapet var alt av ypperste kvalitet. Dessuten er det så greit når Alex kan stå for innkjøp og (mesteparten av) matlagingen. Jeg liker det lite, men jeg merker begrensningene mine når det skal kokkeleres.

På lørdag dro jeg til en by i Vestfold. Hva skjedde der? Julebord! Det er slekten til stemoren min – altså mine søsken og søskenbarna deres (pluss kjærester) som har denne tradisjonen. Jeg har vært med på disse festlighetene flere ganger, og jeg må si jeg stortrives med denne gjengen. Lydnivået er høyt og det går aldri tomt for drikke. Jeg skal ikke lyve og si jeg klarte å være en flink, edruelig og pliktoppfyllende nonne, akkurat denne kvelden. Men jeg hadde det gøy. Og tilbakemeldingene jeg fikk var ikke at jeg oppførte meg upassende og danset så puppene fløy i alle retninger – som er min store «fylla-frykt». Nei, de sa jeg bare hadde vært sjarmerende og søt. Ja, så fikk jeg sove på eget rom, mens de fleste andre måtte ligge på en slags «sovesal» i kjellerstuen. Nå er det ett år til neste gang, og det vil være tiårsjubileet for denne tradisjonen. Da er det en sjanse for at vi holder festen på Svalbard. Du vet du er viking, når du besøker det kaldeste og mørkeste stedet i Norge – når det er på det desidert kaldeste og mørkeste.

Søndagen ble en spesielt aktiv dag. Jeg kom meg på toget ganske fort, og tok det forbi både Sandvika og Lysaker. Jeg skulle nemlig møte en venn på Oslo S. Det ble et kort møte, men hyggelig uansett. Dette er mannen som inviterte meg til å skrive teksten som ble publisert i en avis i februar dette året. Den kan du lese her, skulle du være superinteressert. Etter å ha kommet hjem og tatt en lang dusj, hadde jeg bare tid av veien før Arnis skulle komme og hente meg. Vi hadde en middagsavtale. Men det var bare jeg som spiste middag. Arne tok en dessert. Det var kjempekoselig å se ham, for det har gått noen uker siden sist.

Nå sitter jeg her og hører på en ny spilleliste jeg har laget. Jeg har rett og slett samlet alle de ulike versjonene av yndlingssangen min, og puttet de i samme spilleliste på Spotify. Dere gjetter aldri hvor mange sanger det er… 172(!) Hva heter spillelisten? Oceans <3 Det setter fortegn for resten av natten. Hun skal fordype seg i enhet og tosomhet med Han jeg giftet meg med. Takk for meg og god natt!

- Månebarn