5. des, 2018

Verdens frelse

God kveld (natt), dere. Jeg håper alle har det bra. Her er det lite å klage på. Livet er endelig smooth sailing igjen. Det har vært en lang vei å gå, jeg har kjempet mot mange demoner. Men på en litt udefinerbar måte føler jeg meg nesten mer fjernstyrt enn noengang tidligere, nå som virkeligheten er vakker og livet smiler til meg. Det er vanskelig å sette fingeren på. Men om tallet «131» forteller meg at jeg skal stole på Gud, har det nå dukket opp et nytt tall. Et tall jeg ser overalt – og som er mitt svar til Gud når han sier «stol på meg». Det er tallet «133», som vi har døpt «tillit på et nytt nivå», «tillit uten grenser», eller rett og slett Andrea som sier: «selvsagt stoler jeg på deg».

Om det høres sprøtt ut å kommunisere i form av tall, kan jeg fortelle dere at jeg er medlem av to ganske svære grupper på facebook. En med rundt 200 000 medlemmer, og en med nærmere 70 000. Og «alle» er opphengt i tall. Så skal det sies at et fåtall av disse har en schizofrenidiagnose påstemplet. Faktisk, det er så enormt mange som våkner opp . De opplever at for eksempel tall snakker til dem. De erfarer synkronisitet på synkronisitet, og mange melder om at de føler de holder på å gå fra forstanden. Det jeg har erfart i så mye som ni år, er nå hverdagen til en svært hurtig voksende gruppe. Poff, sa det – så var brorparten av Jordens befolkning «gale». Snart vil definisjonene speilvendes – så det er de som ikke snakker med Universet som vil være de som ikke er rett navla. We’re getting there.

Jeg er forresten skikkelig lei meg hvis jeg skuffet flere av dere, da jeg fortalte om julebordet jeg var på i helgen. Hvordan jeg falt for fristelsen og tok noen (ganske mange) glass vin. Sannheten er at jeg er skikkelig glad i vin. Og har en tendens til å gi etter for mine selvdestruktive impulser. Men en annen sannhet er at jeg hater å legge bort fornuft og kontroll, og overlate styringen til han hvis munnvann alkohol er (jeg nevner ingen navn). Alt gikk greit for seg på lørdag, altså. Men det har skjedd ved flere anledninger at alkohol og Månebarn har vist seg å være verdens mest uheldige kombinasjon. Det beste er om jeg klarer å holde meg unna. Om jeg til enhver tid klarer å huske hvordan mitt kall til hellighet faktisk er det største i livet – ja, langt større enn meg selv, når sant skal sies.

Nå har jeg forresten bestemt meg for å lage en egen blogg, hvor jeg poster bilder av de fantasifulle antrekkene mine. Noen av dere har sikkert forstått at det bare er mulig å legge til ett bilde sammen med blogginnleggene, her på SimpleSite. Dermed tørker jeg støv av en annen adresse, som jeg kun har postet tre innlegg på tidligere. Nå skal den gjøres om til klesblogg(!) Det var min venn Thomas som foreslo det. Han er så fascinert av stilen min. Han sier jeg har stil med substans. Ja, så da skal han få æren av å ta de første bildene til bloggen, av antrekket jeg skal ha på i morgen. Adresse til bloggen kommer etterhvert, og jeg vil lage en link i «Lenker» seksjonen her på JesusogKristus.

Ja, jeg tror det var alt. Jeg har egentlig mye jeg gjerne skulle delt med dere. Det er mange tanker, mange innsikter, mange åpenbaringer – og det er virkelig ting jeg tror verden hadde hatt godt av å høre. Men det er noe som holder meg tilbake. Jeg antar det er Guden som vennlig men bestemt sier «alt til sin tid, jenta mi». Så enda jeg ikke kan fortelle dere alt jeg har fått vite etter mange og lange kontemplative møter med Universets Konge, har jeg én bønn. Den samme bønnen jeg alltid har. Hva er det? Vær så snill å prøv å skru av tankene. I mine mer psykotiske dager skrev jeg et innlegg som het «Meditasjon for verdens frelse». Er vi der igjen? Hva tror dere? Verden trenger uten tvil å bli frelst. Om ikke til tro på Universets Konge, så tror jeg de fleste vil være enige om at alt går til gehenna (helvete) om ikke noe gjøres. Jeg kan ikke spå fremtiden, og jeg bryr meg ikke om fortiden. Men her og nå er det viktigste jeg gjør for verdens overlevelse (for vi er faktisk der nå) å rett og slett ha mange og lange kontemplative møter med… ja… Universets Konge.

*skriver hun idet en samtale om Tsjernobyl begynner å spille på Spotify, og skjønner ingenting…*

Dere gjør lurt i å meditere. Det var alt.

- Månebarn