10. des, 2018

Frossen frøken

Hun stålsatte seg for en iskald natt. Tok på to par ullsokker, pysjbukse i flanell, en fleecegenser og -jakke, og pulsvanter i ull. Så la hun seg i sengen og visste hun ikke kom til å sovne. Det var rett og slett for kaldt. I et kort øyeblikk vurderte hun å surre et stort ullskjerf rundt halsen og ta på seg lue. Men i stedet for å på død og liv skulle ligge på soverommet, flyttet hun seg ut i stuen. Her er det litt varmere. Men føttene er kalde fortsatt, enda hun har sittet i skredderstilling i sikkert en halvtime. Ovnen er på, men den varmer ikke godt nok. Hun sendte en desperat bønn til moren sin om hun kunne komme og sette opp en ny varmeovn på soverommet. Den som er der, er ødelagt. Det er derfor den ikke er på. For å varme opp den stivfrosne kroppen fra innsiden, har hun laget seg en kopp te. Og det hjelper på. Men man skulle tro jeg ikke hadde råd til strøm. Det er altså ikke problemet. Problemet er at jeg har vært ute litt for lenge i dag, og fått frosten i meg.

Jeg og Arnis ventet først i ti minutter på bussen, ettersom jeg alltid sørger for å være ute i god tid. Vel fremme i Oslo ble det nærmere førti minutter venting. Hva ventet vi på? Ikke annet enn at dørene inn til Sentrum Scene skulle åpnes, og vi kunne gå inn til Hillsong sin julekonsert. Det var virkelig verdt ventingen, såpass kan jeg si. Det var et show uten like. Og jeg er så glad vi fikk det med oss. Bildet her er fra «The Grand Finale», det aller siste nummeret. Guden hadde konsekvent sagt nei hver eneste gang jeg spurte om jeg skulle ta bilder. Men da alle artistene var på scenen, glitter dalte ned og lysene var helt perfekte – da fikk jeg lov til å finne frem mobilkameraet.

Vi bestemte oss for å gjøre det til en helaften, og avsluttet kvelden med middag på Egon i Sandvika. Siden jeg er blakk – og akkurat nå verken har råd til mat eller strøm – var det Arne som spanderte. Jeg bestilte det jeg alltid spiser, når jeg er på Egon. En kjøttfri quesadilla med ekstra guacamole. Den smakte like godt som alltid. Og ettersom jeg spiste opp hele, som er en stor porsjon selv for en som spiser normale porsjoner, var også dessertmagen full. Nå trenger jeg ikke spise på noen dager. Neida… joda, jada.

Det høres kanskje litt stusslig ut å bli forvist til stuen fordi soverommet er for kaldt. Men jeg har det fint, jeg. Minner meg om de første nettene her i Minihimmelen. Da sov jeg på sofaen, midt i alt kaoset etter flyttingen. Sengen – som var dekket av alt som er inni skapet nå – stod der jeg bygget skap, og soverommet var en byggeplass. Det bildet jeg tok av soveplassen min, den aller første natten her, er fortsatt ett som gjør meg glad – rett og slett fordi dette stedet er mitt. Jeg har naturligvis veldig påtrengende katastrofetanker om børskrakk, renteøkning og undergang. Men så har jeg denne veldig inntrengende og insisterende stemmen inni meg som nærmest tvinger meg til å tenke alt annet enn katastrofe. Jeg tror det er Jesus.

Jeg mediterte en søvnløs natt for litt siden. Det som ble sagt i kontemplasjonen var en liten ordveksling Gud beordret meg til å dele med verden (på face, hvis jeg var utydelig). Dette ble sagt:

Gud: Vil du ha denne jobben?
Andrea: Det er ikke noe jeg heller vil.
Gud: Kan du gjøre én ting for meg, da?
Andrea: Du vet jeg gjør alt for deg.
Gud: Kan du være fullstendig overbevist om at alt kommer til å gå bra?
Andrea: *minner seg selv på de fryktelige trengselstidene sine, og mantraet «Går dette bra, går alt bra» som fikk henne gjennom det*
Gud: Er du klar?
Andrea: For hva?
Gud: Apokalypsen ;)

Når sant skal sies, er dette en tilbakevendende tanke. At mine trengselstider skal fungere som et vitnesbyrd på at Gud holder løftene han har gitt menneskeheten gjennom Jesus Kristus. Og at mine trengselstider skal være et bilde på hvordan Gud er den som bærer, som trøster, som frelser og som aldri svikter eller skuffer. Så kjære dere – Omnes Populi – blir dere overmannet av mismot og håpløshet, tenk på Månebarnet som trodde alt håp var ute. Hun var klar for å melde seg ut av kirken, klar for å legge alt som handler om Jesus på hylla. Nå er den sterke kjærligheten jeg har for Mannen så dominerende, så altomfattende, at jeg tror jeg hadde vært i stand til å få Galdhøpiggen til å flytte seg, skulle behovet for det meldt seg. Det var alt.

- Månebarn