14. des, 2018

Magisk jente

Om jeg bare kunne oversatt alt som foregår på innsiden hos meg, så det gav mening for «vanlige folk». Jeg kan prøve… men jeg vet det ikke vil gi noe særlig mening. Ikke når «vanlige folk» ikke har de samme referanserammene, eller i det hele tatt befinner seg i samme univers som jeg. Dermed forteller jeg heller om noe veldig konkret og håndgripelig. Noe dere kan relatere til. Har jeg fortalt at laptopen min er noe i nærheten av magisk? Den er bitteliten, gullfarget – og har svært liten harddisk. Jeg kjøpte den mest fordi den var av gull, litt fordi den var billig, og litt fordi den var så liten. Så jeg kan ta den med meg på reise uten å beregne ekstra plass i sekk/veske for PC. Det at det er så lite plass på harddisken går egentlig helt fint. For det er her det magiske elementet kommer inn. Jeg har nemlig all den plassen jeg trenger – til enhver tid. I lang tid har jeg hatt skikkelig lite plass, nede i 500 megabyte på det minste. Da klaget jeg til Gud og ba ham gi meg mer plass. Så sjekket jeg, og ble glad for at jeg nå hadde fått 600 megabyte ekstra – helt ut av det blå. Uten å gjøre noe annet enn å be til Gud om at han skulle fikse problemet. Nå sist gikk jeg fra 0,99 gigabyte til 2,31 bare ved å skru PCen av og på. Det morsomste er likevel da Gud ba meg laste ned Skype. Da hadde jeg over 4 gigabyte med plass – et tall jeg ikke har sett siden laptopen nesten var ny.

Jeg har enda en av mine søvnløse netter, og klokken nærmer seg 2. På en eller annen måte føles det som at dette er sånn det skal være. Jeg har iallfall sluttet å irritere meg, når jeg ligger her – time etter time. Jeg skal stå opp rundt 11, og tenker å gi innsovning et nytt forsøk når dette innlegget er postet. Men jeg stresser ikke med det. Et annet magisk element i livet mitt er nemlig tiden. For jeg har jo fortalt om de gangene jeg har ligget og meditert i noe som har føltes som to-tre timer, sjekket klokken – og blitt forbløffet over at det bare hadde gått noen minutter. Under ti minutter, alle de gangene det har skjedd. Kanskje jeg ikke har fortalt om det. Men det er altså noe som har skjedd ved noen anledninger. Det forteller meg at sover jeg bare én eller to timer, kan Guden strekke den tiden ut – slik at jeg får den søvnen jeg trenger. Når sant skal sies kan jeg ikke huske sist jeg sov fra jeg gikk og la meg til jeg våknet neste morgen – som «vanlige folk». Men så har jeg ikke noen hukommelse å snakke om heller, da.

Et tredje magisk element i livet mitt, er noe jeg ikke snakker så mye om. Fordi det forvirrer meg litt. Og fordi jeg ikke vet om det faktisk er «magisk» eller ikke. Faktum er at hver eneste gang jeg oppdager en rynke i ansiktet mitt, klager jeg til Gud over den. Jeg blir forferdet og nesten sint. Jeg ser meg i speilet ganske grundig hver gang jeg sminker meg. Og det er faktisk slik at hver eneste rynke jeg har oppdaget, har forsvunnet på tiden som har gått til neste gang jeg skulle sminke meg. Jeg vet ikke hvor lenge dette kan pågå – når jeg kommer til å merke alderdommen på kroppen, akkurat som «vanlige folk». I mitt barnslige og gladgale hode holder jeg en knapp på aldri. Neida. Men helt ærlig, så vet jeg ikke så mye om rynker. Kan de bare forsvinne helt av seg selv, på den måten?

Det skal forøvrig sies at Jesus synes jeg er verdens nydeligste. At han vil elske meg helt til jeg blir en skrukkete, gammel rosin. Og alltid bli litt målløs, ute av fatning og ganske emosjonell når han ser på meg. Det er iallfall det han sier. Mens jeg på den andre siden overraskes av de stadig mer oppfinnsomme måtene Mannen viser sin kjærlighet. Bestevenn fortalte om en reklame han hadde sett, for en eller annen datingapp. Da ble det fristet med å finne «rosinen i pølsen din». Jeg kan fortelle såpass at den «rosinen» har jeg virkelig funnet – enda den ikke finnes i livet mitt som en fysisk person i kjøtt og blod. Og blir jeg virkelig gammel og skrukkete en dag – er jeg trygg på at da vil jeg, helt bokstavelig, være rosinen i Jesus sin pølse. Høhø.

Vi er de som ser i mørket 
Vi er nesten ikke til
Vi ble født gamle
Og vi eldes ikke med mindre vi vil
Siri Nilsen - Lucias Sang

- Månebarn