16. des, 2018

Mitt hjørne av Paradis

Nå er antrekket for både julaften og nyttårsaften i hus – klargjort og fullstendig. Hadde alt allerede, altså, bortsett fra nyttårskjolen. Den kostet meg 149 kroner, og lå på dørmatten min da jeg våknet i dag. Jeg tok et bilde foran speilet, da jeg prøvde den på nå i kveld. Sendte det til verten for nyttårsselskapet jeg skal på. Spurte om kjolen var godkjent. Svaret var at den var mer enn godkjent. Dermed er det eneste jeg trenger å tenke på hva jeg skal spise. Har en tanke om å prøve å få tak i camembert som erstatning for kjøtt. Det er en ost, og den er ubeskrivelig god når man varmer den. Det skal ikke være opp til vertskapet at jeg får en fullstendig nyttårsmiddag, føler jeg. Han jeg skal være hos har nok å tenke på allerede. Jeg tror forøvrig det blir en makalaus kveld (som pappa ville sagt). Og jeg får ringe inn det nye året med de to beste vennene jeg har. Gleder meg, jeg!

I kveld har jeg vært med Alex, som er en av disse to. Jeg var ekstravagant og tok taxi 300 meter – både frem og tilbake. Vi spiste på den lokale restauranten her på Stabekk. Jeg bestilte det jeg alltid bestiller, vegetarlasagne. Den smakte nydelig som alltid. Alex stod for desserten, som var en ny variant av mørk sjokolade. Denne hadde quinoa. Etter middag så vi finalen av Idol, før vi så ferdig første del av Avatar: The last airbender, som er et prosjekt vi har når vi møtes hos meg. Dessuten mediterte vi sammen, som også er noe vi ofte gjør når vi møtes. Alex fikk med seg julegavene fra meg. Gaver i flertall, da jeg har laget en fin liten samling av gjenstander av betydning, som han skal få. Denne samlingen er ikke kjøpt i hui og hast, men ble påbegynt i sommer – da den første gjenstanden kom i posten. Det som gjorde at jeg bestemte meg for å vente til jul med å gi ham den, var at den kom i en «merry christmas»-pose. Så fortsatte jeg å bygge på samlingen etter hvert som jeg fant flere ting jeg følte Himmelmannen skulle ha.

Jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av at livet rett og slett er for perfekt. En tanke om at det må være en ting jeg overser; noe som er skrevet med liten skrift og som kommer til å bite meg i rumpa snart. Men samtidig har jeg en Jesus som forsikrer meg om at det er sånn her det skal være. At jeg rett og slett har kommet til Himmelen uten å dø først. Han har forsåvidt sagt dette i flere år. Men tro meg, livet har ikke føltes som paradis i flere år. Men kanskje, bare kanskje, er det nå jeg virkelig innser at alt som skjer som føles som helvete og fortapelse, bare er plassert der for å gi meg noe å gruble over. For sannheten er at i lang tid har ting virkelig bare gått bra. Alle potensielle katastrofekriser har vært tilsynelatende, og jeg har skjønt at mye av det jeg grubler over og stresser med – rett og slett har vært jeg som bare trenger noe å gruble over og stresse med.

Dette bildet var det Alex som tok, da vi ventet på taxien etter middag. Jeg liker at det både er varmt og kaldt lys i bildet. For selv om jeg kanskje faktisk er i Himmelen, betyr ikke det at livet ikke byr på utfordringer. Man trenger kontraster. Om ikke annet, enn for å føle at man mestrer noe. Jeg mestrer livet, med alt det kaster på meg. Jeg sjonglerer disse prøvelsene som om jeg skulle vært en sirkusklovn utdannet på det mest prestisjefylte klovneuniversitetet. Månebarnet har en superpower, skjønner dere. Hva er den? At Universet er stormforelska i henne. Hun sier at det å være gift med Gud byr på en hel rekke sære og nesten absurde situasjoner. Til gjengjeld impliserer et ekteskap med Skaperen selv, som i Andrea sitt hode er hele Skaperverket, at hun går seirende ut av hver eneste lille kamp. Fordi… dette er sant… Kosmos jobber på spreng for å hjelpe henne. Det fins faktisk et ord for dette, nemlig «pronoia». Det motsatte av «paranoia». Verden er forskrudd og bakvendt – og har alt for mye fokus på det negative. Det er derfor et fåtall av dere har hørt om dette ordet.

Personlig jobber jeg med noe nytt. Jeg prøver å ikke tenke på, ikke se, ikke høre om og ikke snakke om jævelskapen i verden. Djevelen jobber på spreng nå, for å stjele fokuset vårt. Djevelen prøver å gjøre oss til skjelvende klumper av avbitte negler og frynsete nerver. Han har mest makt over de av oss som lever i konstant frykt. Mamma fortalte om en bok som belyser kampen mellom frykt og kjærlighet på en veldig konkret måte. Den heter Pesten, og er skrevet av Albert Camus. Der rammes en landsby av en dødelig sykdom, og folk kreperer som fluer. Det som skjer i boken, er at de som gjør alt de kan for å beskytte seg fra smitte – er de som blir smittet. Mens de som pleier de syke, som setter nestekjærligheten høyere enn frykten for å bli smittet – er de som overlever. Dette er helt i tråd med Jesu hjerte, og virkelig noe å ta med seg. Det skal sies at jeg ikke har lest boken, bare hørt om den fra mamma. Hvis jeg gir uriktige opplysninger må dere tilgi meg.

Klokken er godt over midnatt. Planen min er å poste dette innlegget, sette på Jesus-musikk og telle mine velsignelser. Skulle jeg gjort alvor ut av å skrive ned alt jeg er takknemlig for, ville jeg risikert å sitte oppe hele natten. Nei, jeg tror heller jeg skal kontemplere over hvor heldig jeg er. Altså bruke noen minutter uten en eneste tanke, for å takke Guden. Han setter pris på stillhet, skjønner dere. Likevel har jeg bedt hver kveld de siste dagene. Vet dere hvem jeg har bedt for? Satan. Tro det eller ei. Min overbevisning er at selv ondskapen selv har formildende trekk – og en viktig rolle i frelsesplanen. I korporasjonen til Jesus, den som heter Heaven Inc., løser man problemer på uvanlige måter. Jesus har sagt at er det noen som kan fjerne «tornen i foten» til Lucifer, så er det Månebarnet. Dermed ber jeg om at djevelen skal se lyset, og komme tilbake til Guds uendelige kjærlighet. Litt som «den bortkomne sønnen» i Lukas 15:1-32.

Om bønne- og meditasjonsarbeidet mitt fører frem, vil tiden vise. Skal man tenke i bibelske baner, loves vi en happy ending. Lucifer må bare rase fra seg først, ser det ut som. Men i mitt hjørne av Paradis er de iltre brølene hans som hvisken å regne. Her høres bare englers sang – høyere og tydeligere for hver dag. Hvilket minner meg på noe viktig jeg må gjøre på mandag. Jeg må kjøpe en engel i julegave til noen. Hvor den skal kjøpes er litt usikkert. Men det finnes faktisk en englebutikk her på Stabekk. Da er det bestemt – jeg tar turen dit. Det var alt. God natt til dere, og takk for oppmerksomheten.

- Månebarn