18. des, 2018

Hektisk

Det skjer fine ting når folk flest sover. Fine, nyttige ting. Nå føler jeg meg flink. Etter at klokken rundet midnatt har jeg pakket inn alle gavene unntatt én, vasket klær og hengt de til tørk. Det var bare fem plagg i maskinen. Disse var noen av de hvite klærne mine som trenger å vaskes på lavere temperatur og med mindre sentrifugering – altså finvask. Ett av disse plaggene er englekåpen, som jeg allerede har fortalt dere om (og som dere så bilde av i forrige innlegg). Den skal være med over fjellet på fredag. Og trenger nok noen dager på å tørke. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, og jeg har nesten alle antrekk for hele Bergensturen planlagt i hodet.

Skal jeg være helt ærlig, overrasker jeg meg selv noen ganger. Min evne til planlegging, gjennomføring og logistikk er det ingenting å utsette på. Enda jeg nesten ikke kan gå, har jeg klart å kjøpe gaver til alle som skal få. Vel, det er to stykker som gjenstår. Den ene får jeg nok kjøpt i morgen, når jeg skal på siste shoppingrunde denne julen – sammen med bestevenn. Den aller siste gaven skal jeg og han spleise på, men jeg sender ham ut for å kjøpe den. Er Sandvika Storsenter helvete for en som nesten ikke kan gå, er butikken denne gaven skal kjøpes i for ghettoen i helvete å regne. Så sier jeg ikke mer om det.

Men det jeg skulle frem til, var at ting går som på skinner for meg. Smooth og perfekt, nesten uten at jeg må bruke hodet i det hele tatt. Jeg får gode idéer om hva jeg skal kjøpe til de enkelte, og finner uten problem ut den letteste og raskeste måten å få tak i disse tingene. Ok, det skal sies at jeg har hatt god hjelp fra bestevenn. Han har kjørt meg rundt og aldri klaget. Dermed får han den desidert flotteste gaven i år. Så sier jeg ikke mer om det heller.

Uken min frem til jeg setter meg på toget fredag ettermiddag er så fullbooket at det nesten er komisk. Da er det godt jeg har nettene til å være sammen med Mannen. Nå vil han visst si noen ord. Jeg får iallfall ikke til å skrive mer.

Det er ganske riktig fordi jeg ønsker å komme til orde. Denne nettsiden heter tross alt Jesus OG Kristus. Hvilket impliserer at det er to av oss.

Eh?

La meg forklare. Jeg – Jesus – er jo den som forfatter alle disse blogginnleggene. Jeg har tatt bolig i kroppen din, og bruker deg akkurat slik jeg måtte ønske. Én av arbeidsoppgavene du har, i denne jobben, er rett og slett å la meg bruke fingrene dine for å få ut mine ord.

Dine ord…

Det er det, Andrea. Frøken «Jeg lar Gud bruke meg til alt det Gud ikke får gjort selv, når Gud ikke har en fysisk kropp på Jorden».

Jeg er Gud sin kropp på Jorden?

Én av en veldig, veldig mange. Kan du leve med det?

Naturligvis :)

Fint! Nå skal du få fortsette med det du drev med.

Ok, så jeg begynte med å fortelle at jeg nesten føler meg litt overveldet av alt som skjer denne uken. I morgen er det som sagt siste etappe av julegavehelvete. På kvelden kommer moren min hit. Hun er så snill at hun tar hele julevasken av leiligheten min for meg. Om det er noe jeg er takknemlig for i dette livet, så er det hvordan mamma stiller opp. Både fysisk, mentalt og økonomisk. Mamma uttalte i høst at hun er velsignet blant kvinner. Det er nok sant. Og i livet mitt er hun er stor velsignelse. Hadde jeg ikke hatt disse gode foreldrene mine, ville nok livet vært en hel del stussligere enn hvordan det faktisk er. Også pappa holder en høy stjerne. Og jeg gleder meg veldig til å tilbringe noen dager hos ham, sammen med den delen av flokken min.

Men før den tid kommer skal jeg møte bestevenn, mamma, Fredrik, Astrid, Karoline, Alex, Oscar, Lollol og Herman. Om jeg får holdt dere oppdatert om de enkelte gjøremålene er litt usikkert. Men jeg klarer jo alltid å finne tid til dere, også. Nå ønsker jeg dere en riktig god natt, og en herlig uke. Takk for meg, og tusen tusen tusen takk for dere – hver eneste én!

- Månebarn (og litt Jesus)