29. des, 2018

Her er vi

Tåken lå tykk som ertesuppe over skoglandskapet i Bohuslän. Det var tre dager igjen av 2018. Alex og Andrea var på kjøretur til Lysekil. De hadde som mål å komme seg på Systembolaget. Mest fordi Andrea hadde lovet å kjøpe en flaske irsk whiskey til verten for nyttårsselskapet de skulle på. For å gjøre en lang historie kort ble det avslapping i oppvarmede bassenger som fikk fokuset i dag, så polet var stengt da vi kom oss avgårde. Men vi har hatt en kjempefin dag, vi. Og den er ikke over enda. Jeg har gjort en sjefsavgjørelse og booket oss inn på den siste middagsserveringen her på hotellet. Sånn var det i går, og sånn er det i dag. Dermed skal vi ikke spise før 21. I går var det litt lenge å vente, og selv magen min (som så godt som aldri er sulten) gav uttrykk for at den trengte mat.

Maten i går var forøvrig så god at de tre eller fire timene vi ventet på den, var vel verdt det. Alex bestilte koljemosaikk (uten at vi helt forstod hva det var), og jeg fikk polenta, som er en slags italiensk kake laget av mais. Ja, og vi fikk også forrett og dessert. Her på Vann Spa Hotell och Konferens er det helt topp å være. Jeg har vært her to eller tre ganger før – og til og med feiret jul her ett år. Denne turen var en gave fra moren min. Vi måtte jobbe litt for den, da. Rettelse: Alex måtte jobbe. Han var en superhelt og malte nesten hele soverommet til mamma, i den nye leiligheten hennes. En typisk Oslo-bygård med høyt under taket. Mamma hadde fått tak i et stillas, som Alex fryktløst klatret opp på. Er det noe den mannen ikke kan?!

Men ja, vi er på enda en av disse innholdsrike turene våre. Vi har det veldig hyggelig sammen, og tilpasser oss hverandres stemninger og tempo. Jeg har planlagt alle antrekkene jeg skal bruke, og sørger for å få Alex til å ta bilder av dem, der jeg føler det må til. Det viser seg at bloggplattformen som klesbloggen min er på, legges ned. Dermed forholder jeg meg bare til denne (og andreamessiah.com – den engelske nettsiden min). Jeg får heller spamme dere med bilder av og til, når det er mye jeg har lyst til å dele.

Jeg liker så godt å ha en Alex i livet mitt, som jeg kan dra på slike turer med. En som deler min interesse for meditasjon og åndelighet, og som faktisk foreslår å avslutte dagen med en felles meditasjon. En som ikke blir irritert når jeg er plagsomt stressa og sitter med hjertet i halsen på glatte og ukjente veier. En som henter kaffe til meg når jeg ikke klarer å komme meg opp tidsnok til hotellfrokosten, fordi jeg sovnet fire timer for sent. Det skal sies at jeg sovnet i natt. Det er ikke alltid jeg gjør det når jeg sover sammen med noen. Så det er jo et tegn på at jeg slapper godt av sammen med Alex.

Det er godt å være Månebarn når livet er sånn her. På vei ut hit stoppet vi på Nordbysenteret. På doen der (ikke do, men sittende på dolokket) hadde jeg en åpenbaring eller et stort gjennombrudd. Jeg har fortalt dere at jeg kan fremkalle beskjeder fra Gud når jeg taler i tunger? Det er noe ganske nytt i bønnelivet mitt. Vel, mens jeg talte i tunger sittende på dolokket på et toalett rett over riksgrensen, gav Gud meg en beskjed jeg aldri har klart å tro på – enda han har sagt det samme i over to år. Akkurat hva som ble formidlet, kan jeg ikke dele med noen. Ikke med presten, ikke med Alex, ikke med noen. Det er den hemmeligste hemmeligheten jeg og Jesus har med hverandre. Men det at jeg fikk denne beskjeden på nettopp denne måten, gjør at jeg er nødt til å tro det.

Og i lys av beskjeden som ble gitt, er stressnivået langt lavere enn det har vært. Det handler i bunn og grunn om hvor ekstremt beskyttet og velsignet jeg er, og hvordan hver eneste minste detalj er tatt hånd om og orkestrert av Mannen jeg giftet meg med. Hvordan hele min verden er designet for å gi meg den best mulige opplevelsen. Jeg sa noe klokt til Alex i går. At livet leves riktig når det bare er en lang rekke gjennombrudd. Og det er egentlig sånn jeg føler jeg har det. For det er en kjernesannhet ved dette livet. At alt av kriser og katastrofer er ikke-eksisterende, enda jeg ofte blåser bagateller opp til å få astronomiske størrelser. Kanskje er disse potensielle katastrofekrisene plassert der bare for at jeg skal føle jeg har noe å jobbe med – å jobbe meg igjennom.

Nå skal jeg snart skifte til middagen. Vi fortsetter å leve livet i vår versjon av verden, mens den versjonen jeg verken tenker på, snakker om eller på andre måter forholder meg til – skriker i de mest intense smerter. Det er mye jeg kunne sagt om hva som foregår. Jeg har mange følere ute, og vet litt av hvert. Men her i Himmelen er vi uaffektert av undergang. Den må til, for at flest mulig mennesker skal komme seg til sin overgang. Akkurat.

- Månebarn