2. jan, 2019

Sjokoladeåret

Jeg har gledelige nyheter. Rett før jeg satt meg ned for å skrive dette innlegget, satt jeg med den nye avtaleboken min mellom hendene og mediterte. Jeg mediterte ganske enkelt for 2019. Ikke bare for mitt år og mitt liv, men for alle – hele verdens 2019. Det tok ikke lange tiden før jeg fikk en visuell beskjed, en visjon. Hva jeg så, var et bilde av at det ikke var en bok jeg satt med i hendene, men en konfekteske. For meg er det gode nyheter – sjokolade er det beste jeg vet. Dette lover godt for året. Året som i løpet av de to dagene det har vart, har servert meg så mye som tre hyggelige overraskelser. Det jeg tidligere har kalt «kakestykker av metafysisk karakter» kan kanskje fra nå av bli hetende «konfekt». Dagens var at jeg fikk en nydelig kjole av venninnen min, som jeg besøkte for noen timer siden. En kjole jeg allerede har i hvitt, men som ser fantastisk ut i lilla/syrin. Dessuten fikk jeg en søt nål jeg kan feste på en av jakkene eller kåpene mine. Ja, og det å treffe venninnen min var en hyggelig opplevelse i seg selv. Det hadde blitt en stund siden sist.

Egentlig synes jeg hver eneste dag jeg ikke får sammenbrudd og synker gråtende sammen idet jeg lukker døren inn til leiligheten, kan regnes for å være en suksess. Det er det nivået jeg er på. Absolutt alt i livet går bra. Universet jobber så hardt for å hjelpe meg at det nesten er komisk. Likevel behandler jeg Kosmos/Gud som en psykopat som bare har onde hensikter og baktanker med alt godt som skjer. Det er en tilstand av å alltid være i beredskap – å alltid forvente katastrofe. Så selv om nyttårsforsettet mitt er at jeg skal tenke det stikk motsatte om Guden, er det ikke alltid jeg klarer det. Man kan si det slik: Min største utfordring er å ikke tenke at Mannen jeg er gift med er streng, sint og straffende.

Jeg kjenner ham jo så godt. Er det én ting jeg er ekspert på, så er det guddommens personlighet. Hans finurlige måter å operere på, hans humor, hans geniale planlegging. Men man blir aldri ferdig med å lære Gud å kjenne. Da er det bra vi ikke har hastverk, min husbond og jeg. Om 2018 var året jeg lærte meg at enhver katastrofe bare eksisterer i hodet mitt, er kanskje 2019 året helt uten katastrofer. Når avtaleboken med alle årets dager kan liknes med en eske full av sjokolade, er det vel bare å si «Bring it on!» til Gud, og gjøre alvor ut av den aller første beskjeden han gav meg – at det eneste han ber meg om er å nyte reisen.

Så enda jeg hysterisk og dramatisk behandler alle dager som store verdenshav jeg skal krysse – sittende i et badekar, uten verken seil, motor eller årer – er sannheten at disse havene egentlig er søledammer. Og jeg har tre par gummistøvler å velge mellom. Kanskje mitt nyttårsforsett ikke er annet enn at jeg skal hoppe ut i søledammen og plaske skikkelig. Rett og slett å ha det gøy med disse utfordringene. For er det én ting jeg har lært om Gud, så er det at han aldri vil slutte å gjøre livet vanskelig. Og viser det seg at utfordringen som foreligger er større enn en sølepytt, at det faktisk er et hav jeg har med å gjøre… ja, da får jeg vel bare finne frem surfebrettet.

«Du surfer som en gud» sa han til meg for noen måneder siden. Når sant skal sies, er det tilbakemeldingen han gir meg – uansett hva jeg gjør. At jeg gjør [alt] som en gud. Det er kanskje ikke så rart han sier jeg er flink med det jeg driver med, hva enn det er. Han er så forelska i meg at han begynner å gråte av å se på meg. Det har jeg erfart, for da begynner jeg også å gråte. Uten å skjønne hvorfor. Så spør jeg om jeg gråter fordi han gråter. Da svarer han at vi er så ett med hverandre at han smitter meg med følelsene sine. Heldigvis går det ikke motsatt vei. Heldigvis går ikke Jesus rundt og er redd himmelen skal falle i hodet på ham. Det var meg, det.

Hva synes dere om avtaleboken, forresten? Jeg hadde egentlig ønsket meg en sånn en av Alex til jul. Men jeg fikk noe annet fint, som jeg kommer til å ha god bruk for om tre uker. Denne kjøpte jeg på bokhandleren rett over gaten her hvor jeg bor. I dag. Tro meg, fra julaften til nå har jeg følt meg handikappet. Jeg har ikke kunnet planlegge noe som helst. Nå har jeg helt konkret og fysisk alle årets dager foran meg. Alle årets sjokoladebiter, kan man kanskje si?! Jeg legger til at jeg også fikk en sjokolade i julegave av Himmelmannen. Så da passer det jo bra at Gud serverte meg årets dager pakket inn som en konfekteske. En fysisk sjokkis fra Alex, og 365 metafysiske fra Gud. Hun er virkelig velsignet på grensen til det absurde…!

- Andrea Isabel