7. jan, 2019

Om å nyte reisen

Så var det denne reisen, da. Den som skulle nytes. Klarer hun det? På sett og vis. Det er et berg av ting jeg er misfornøyd med. Men mesteparten er bare i hodet mitt – tror jeg – og bare et resultat av at jeg alltid må ha ett eller annet å være misfornøyd med. Men jevnt over er det fint lite å klage på. Kaffen er på bordet, lovsang på anlegget, og antrekket er søtt. I dag har jeg faktisk tatt på meg et svart skjørt. Det kombineres med en kort, sort- og hvitstripet genser med broderte blomster på ermene og en hvit tights med røde og rosa blomster. Så skal jeg ta på sorte strikke-UGGs, når jeg går ut om noen timer. Hva er planen for dagen? Jeg skal møte en hyggelig venn. Akkurat hva vi skal finne på er litt uavklart. Men koselig blir det nok uansett.

Jeg tror at problemene jeg lager for meg selv, alle «hva om?» scenarier, er min hissigste motstander. Jeg hadde en interessant prat med en søt dame jeg kjenner, her om dagen. Hun snakket om et dataspill hun var blitt hekta på. Jeg sa at jeg ikke har vært hekta på noe dataspill siden The Sims. At livet mitt nesten føles som et dataspill i seg selv. Da sa hun at livet mitt hadde vært et spennende dataspill, og lurte på hvilken level jeg trodde jeg var på. Jeg sa at jeg føler jeg snart skal møte den aller siste bossen. Hun lurte på hvem det kunne være. Og jeg kom frem til at det måtte være min tanke om at det faktisk er en motstander. At den siste og avgjørende prøvelsen rett og slett er paradokset at det ikke foreligger en prøvelse. Noen ganger finner man Gud i de gode samtalene, og denne var definitivt en av disse.

Men det er så sant, det jeg kom frem til. For er det én sannhet som runger høyere enn noen, så er det at alt er tilrettelagt, er ferdiglagt – som om jeg bare spiller ut et ferdig nedskrevet manuskript. I tungetale fikk jeg et bilde av et veikryss. Egentlig var det en elv som delte seg i to. Og begge retninger førte til samme destinasjon. Destinasjonen var dette enorme slottet i gullfarget krystall. Jeg har nevnt det før her på bloggen, tror jeg. Og jeg tror faktisk det er i min fremtid, om enn hvor usannsynlig det høres ut. For to og et halvt år siden, mens jeg levde Herrens glade dager på galehus, var det en av de ansatte som sa at jeg skal ha dette huset med tårn. Men at jeg var nødt til å begynne et sted – altså med det jeg hadde råd til med boliglånet jeg hadde fått. En liten leilighet som blir til et hus med tårn som blir til et gigantisk slott på størrelse med en liten by? Mission accepted!

Her og nå, med tanken om at alle uromomenter bare er i hodet mitt, og løftet om det gullfargede slottet langt der fremme et sted, er min eneste oppgave nettopp å nyte reisen. Jeg har en nær venn som har hatt god nytte av akupunktur og healing fra en klok behandler. Han fortalte denne behandleren om meg, at han har en venninne hvis livsfilosofi rett og slett er «nyt reisen». Jeg vet ikke hvor mye han utdypet, men det han fortalte sikret meg en invitasjon til et arrangement med denne healeren. Dette skjer i starten av februar, og Guden har allerede gitt meg beskjed om hva jeg skal ha på meg. Nei, her overlates ingenting til tilfeldighetene.

Når jeg snakker om klær – for det gjør jeg ganske ofte – må jeg fortelle noe morsomt. Det er egentlig en lang historie med mange digresjoner. Men kortversjonen er at jeg kjøpte en brukt paljettkjole fra en selger på finn.no. Mine nettshoppingepisoder er stort sett alltid et resultat av at jeg har tatt en sovepille, ikke sovnet, men blitt ruset istedet. Denne var iallfall det. På bildet så kjolen rød ut. Og med en rosa tatovering på armen blir det ofte litt kræsj med røde klær. Likevel skulle jeg ha denne kjolen. Og den kom i posten i dag. Det som er morsomt med historien, er at kjolen ikke er det spor rød. Den har samme rosafarge som tatoveringen min. Er det én ting jeg kan si om Gud, som noen ganger fungerer som en mamma som tar meg med på shopping, er det at livet i lys av dette manuset rett og slett er perfeksjon satt i aksjon.

Gud slutter aldri å overraske. Men hva skal jeg med alle disse glorete kjolene? Jeg har så mange klær jeg ikke aner når jeg skal få brukt. Som kjolen på bildet. Den har jeg hatt i sikkert fem år, men aldri brukt. Jeg har til og med sko som spares til den dagen jeg skal bruke kjolen. Gud sier ikke annet enn at det er i min fremtid. Hun får vel bare stole på ham, og ja, nyte reisen.

- Andrea Isabel