9. jan, 2019

Lei av livet?

Når du ikke har annet valg enn å vente… så venter du. Akkurat hva jeg venter på, er litt uklart. Men vente gjør jeg. Med kjærlighet i hjertet og håp for fremtiden. Jeg har fine dager. Ventetiden males i perlemorskimmer og rosa, etterhvert som jeg innser, litt etter litt, at Gud er god. Og at de skrekkelige tankene verden tenker om endetiden, rett og slett er fantasifostre. 11. august dette året markerer ti år for relasjonen min til Gud. I ti år har jeg vært klar over hvilken tid vi befinner oss i, og i ti år har jeg alltid fryktet undergang. Men ja, litt etter litt forstår jeg at det egentlig er en overgang vi har å gjøre med. Kanskje vil apokalypsen foregå slik at folk flest ikke forstår at den faktisk har skjedd, før Jordkloden endelig er det Paradiset vi har blitt lovet. Kanskje er det som i enkelte superheltfilmer. At ingen forstår hvilken krise verden har stått ovenfor, annet enn de som forhindrer krisen.

«Gjør du tingene riktig, vil folk lure på om du har gjort noe i det hele tatt», er en grunnleggende sannhet om hvordan Gud jobber. Kanskje vil han aldri vise seg slik han viste seg i Moses’ tid, som en skystøtte om dagen og en ildsøyle om natten. Kanskje er det oss – menneskene i verden – som må fungere som Guds hender og føtter på Jordkloden. Kanskje er det slik han får gjennom frelsesplanen sin. Ved å ta bolig i en rekke heldige utvalgte. Utvalgt til å trekke Himmelen ned på Jorden. «I’ll build a stairway to Paradise, with a new step every day. I’m gonna get there at any price, stand aside, I’m on my way», lyder en strofe i en sang jeg er glad i.

Det er ikke til å komme utenom at jeg er overbevist om at Gud bruker meg med nettopp dette som formål. Om jeg er hans hender og føtter, øyne og munn, i en verden som skriker etter «frelse», lar jeg være usagt. Å tenke omnipotente tanker har fått meg innesperret mer enn én gang. For nå holder det å si at han som kommenterte her på bloggen natt til tirsdag, med spørsmål om hvorfor jeg tror Gud styrer alt jeg gjør, skal få et mer utfyllende svar enn det jeg gav.

Sa det stopp?

Gjorde visst det.

Kanskje svaret du leter etter kommer i dialog med meg?

Det kan virke sånn. Vil du hjelpe meg?

Naturligvis. Hvis ikke ville jeg latt deg fortsette med det du drev med. Er du lei av å vente?

Når «venting» har blitt livet mitt – det eneste jeg kjenner til – spør du meg egentlig om jeg er lei av livet mitt.

Er du det, da?

Lei av livet? Ganske ofte, ja.

Men har du det ikke fint?

Jo. Men jeg kan ikke nekte for at realiteten ikke svarer til løftene dine.

Kanskje det er en sannhet om meg du ikke har tenkt på?

Eskatologien?

Nå må du forklare hva det ordet betyr. Gjengi, med egne ord, hvordan Pateren har forklart ordet.

Vel, han har sagt at å leve eskatologisk betyr å leve som om Gudsriket allerede er her. Eller nei, å leve som om jeg allerede er i Himmelen, gift med deg.

Er du ikke i Himmelen, gift med meg? ;)

Hun er jo det.

Så da trenger du ikke å vente på noe større og bedre? Hva var det du og Fredrik snakket om i går?

Han stilte meg tre spørsmål. Det første: Hvis du var sikker på at det du drev med ville bli en suksess, hva ville du gjort og hvem ville du vært? Det andre: Hvis du hadde ubegrenset med penger, hva ville du gjort og hvem ville du vært? Det tredje: Hvis du visste du bare hadde et halvt år igjen å leve, hva ville du gjort og hvem ville du vært?

Hva svarte du på spørsmålene?

Jeg svarte at jeg ville gjort akkurat det jeg driver med, vært akkurat Den Jeg Er. Men i mye større skala.

Hvordan vet du at jeg styrer alt du gjør da, Andrea?

Det finnes ikke noe annet enn deg, Jesus. Hadde du ikke styrt meg, hadde ikke noe eksistert.

Om det ikke er omnipotente tanker, så vet ikke jeg. Du skal få slippe å utdype. Så snakkes vi i andre kanaler :)

#Jesus&Andrea