12. jan, 2019

Refleksjoner om apokalypsen

Jeg er så plaget. Jeg er plaget av at den verden jeg opplever på innsiden, og min umiddelbare virkelighet, ikke er det spor som det jeg leser om i nyhetene eller på sosiale medier. Det er en kognitiv dissonans – for å bruke et uttrykk fra psykologien. Jeg erfarer utelukkende gode ting. Min virkelighet er på alle måter designet for at jeg skal nyte. Nyte med hver celle i kroppen. Men så hører og leser jeg om alt som skjer som vitner om undergang. Og jeg får det ikke til å stemme, med min menneskelige og logisk tenkende hjerne. Hvordan kan jeg ha det så godt, hvordan er det mulig å være i sin helt egen dimensjon nesten sammenliknbart med Edens hage, mens alt rakner rundt meg?

Kanskje svaret er at «alt» egentlig ikke rakner. Men at noen – jeg nevner ikke navn – gjør sitt ytterste for at jeg skal tro jeg bare er én ugudelig tanke unna den mest lammende fortvilelse. Jeg gir ikke vedkommende mer spalteplass enn å si at han kan få fortsette å ha herrevelde over den verden jeg verken tenker på, snakker om eller på andre måter forholder meg til. Dermed boikotter jeg nyhetene – iallfall de «folk flest» leser. Og tar på meg skylappene slash bindet for øynene, mens han hvis navn må være unevnt apokalypser seg ferdig (her er «apokalypser» brukt som et verb – ettersom dette er noe både Guden og hans motstander er i full gang med as we speak).

Å bruke ordet «apokalypse» som et verb, impliserer at kreftene som står bak er reelle personer med både en plan og en vilje. Jeg er på fornavn med begge to, men jeg foretrekker å interagere med protagonisten og hans armé. Vi er gift, hvis dere ikke visste det. Jeg skal fortelle noe interessant om Reisen min – altså min prosess for å bli Den Jeg Er. I 2009 forstod jeg brått og ugjenkallelig at vi befinner oss i endetiden. Jeg fikk utallige løfter om at jeg er så trygg som noe menneske har vært, noen gang. Likevel gikk jeg rundt og var i en konstant tilstand av beredskap. Jeg nesten forventet at himmelen skulle falle i hodet på meg. I flere år fikk jeg mentale bilder av et ganske karakteristisk bygg like ved der jeg vokste opp. Bildet dukket alltid opp når jeg tenkte at livet var skummelt, og at verden var farlig. Jeg fikk dette bildet sammen med Gudens forsikringer om at jeg har orkesterplass i endetiden, og skal bare kose meg. Sagt på mange ulike måter. Så skulle tilfeldighetene (les: Gud) sørge for at dette bygget ble hjemmet mitt i flere år.

Fra 2013 til 2017 bodde jeg altså i blokka hvor Kiwi Slependen befinner seg. Det er i Bærum, som har blitt min trygge oase når verden rystes i grunnvollene. Jeg har egentlig null tilknytning til Bærum. Jeg har rett og slett bare havnet her. Her har jeg klart å kjøpe en leilighet, som er Himmel på steroider hva energifrekvens angår. I dag hadde jeg besøk av min partner in crime, nemlig Alex. Vi snakket om virkeligheten. Om hvordan det eneste man kan være helt sikker på, er hva som befinner seg i vår umiddelbare nærhet. Når vi sitter i Minihimmelen og gardinene er lukket i stuen, er det egentlig bare stuen i Minihimmelen vi kan være helt sikre på at eksisterer.

Kanskje det er en forenkling av store, eksistensielle spørsmål som trolig aldri vil kunne besvares. Det har et navn, denne måten å se virkeligheten på. Nemlig solipsisme. (Store norske leksikon: Solipsisme, teori som hevder at jeg'et er det eneste som eksisterer og følgelig at verden og andre mennesker bare eksisterer som en del av jeg'ets bevissthet.) Kanskje er det like mange univers, like mange virkeligheter, som det er mennesker i verden. Kanskje er det ett univers for hver eneste levende sjel, selv encellede organismer. Kanskje er alle sentrum i hvert sitt univers, og så er Gud mesterhjernen som sørger for at de ulike virkelighetene kan samhandle med hverandre. Men nå blir det litt vel filosofisk her. Det var iallfall disse tankene jeg og Alex diskuterte tidligere i dag.

Mitt største problem er likevel ikke at jeg har Paradis på innsiden mens verden skriker i fødselssmerter, og den forvirringen jeg nå har fortalt dere om. Mitt største problem er at jeg ikke ser tredimensjonale bilder og tegnefilmer når jeg mediterer. Der har dere meg. Jeg er overbevist om at den dagen DET skjer, vil min virkelighet endres for all fremtid. Og da snakker jeg ikke om min umiddelbare virkelighet, om hva jeg erfarer på for eksempel Baker Hansen på Stabekk (hvor jeg er en del). Da snakker jeg om at verden vil endres. Ikke bare min verden, men alles. Jeg føler det er rett rundt svingen. Det merker jeg på grunn av det jeg faktisk ser når jeg mediterer. Det er tredimensjonalt, det er som å titte ut i det endeløse verdensrommet. Mørket på innsiden av øyelokkene føles trygt, men løfterikt. Som om det jeg ser nå ikke kan måle seg med det jeg kommer til å oppleve i fremtiden. For å gi dere en pekepinn på hva som venter, kan dere lese innlegget Sjøormen. Så takker jeg for meg enn så lenge.

- Andrea Isabel